Beatrijs. I legende, saga, epos, novelle og drama

[p. 51]

Gottfried Keller
Den Hellige Jomfruen og Nonnen
En legende
Oversatt av Elsbeth Wessel

[p. 53]

 

Gid jeg hadde vinger som duen!

 

Da ville jeg fly bort og feste bo.

 

(Salmenes bok 55,7)

Oppe på et fjell lå et kloster med vidt utsyn, og med murer som lyste ut over landskapet. Innenfor var det fullt av kvinner, vakre og ikke vakre, som alle tjente Herren og hans jomfruelige mor etter de strenge regler.

Den vakreste av nonnene het Beatrix og var klosterets sakristansøster. Hun hadde en statelig skikkelse og utførte på edelt vis sin tjeneste, sørget for kor og alter, virket i sakristiet og lot klokken kime før morgenrøden og når aftenstjernen kom frem.

Men av og til betraktet hun med fuktig blikk livet på de blå marker; hun så funklende våpen, hørte jegernes horn fra skogene og mennenes klare rop, og hennes bryst ble fylt av lengsel etter verden.

Da hun ikke lenger kunne betvinge sin lengsel, stod hun opp en måneklar juninatt, iførte seg nye, kraftige sko og trådte foran alteret, rustet til vandring. ‘Jeg har nu tjent deg trofast i så mange år,’ sa hun til jomfru Maria, ‘ta nu du nøklene, for jeg holder ikke lenger ut gløden i mitt hjerte!’ Hvorpå hun la sitt nøkkelknippe på alteret og trådte ut av klosteret. Hun steg ned gjennom den ensomme fjellegn og vandret til hun nådde en ekeskog ved en korsvei. Der ble hun usikker på hvilken retning hun skulle velge, og slo seg ned ved en brønn som var hugget ut i sten og forsynt med en benk for de forbipasserende. Og her satt hun til solen rant, og hun ble våt av den fallende dugg.

Så kom solen over trekronene, og de første stråler som lynte over lysningen i skogen, traff en prektig ridder, som kom ridende alene i full rustning. Nonnens skjønne øyne fanget med all kraft inn hver tomme av den mandige skikkelsen, men hun var så stille at ridderen ikke ville ha sett henne om ikke bruset fra brønnen hadde truffet hans øre og lokket hans blikk. Straks bøyde han av mot kilden, steg av hesten og lot den drikke mens han hilste nonnen aerbødig. Ridderen var en korsfarer, som var paå vei hjem, alene, efter et langt fravaer, og efter å ha mistet alle sine folk.

Til tross for sin aerbødige holdning vendte han imidlertid ikke blikket fra Beatrix' skjønnhet; hun på sin side vek heller ikke med blikket, men stirret vedvarende på krigeren, for han var en

[p. 54]

vesentlig del av den verden som hem så lenge hadde lengtet efter i stillhet. Men plutselig slo hun øynene ned og skammet seg. Endelig spurte ridderen henne hvilken vei hun skulle ta og om han på noen måte kunne tjene henne.

Den fyldige klang i hans ord skremte henne, igjen så hun på ham, og blendet av hans blikk tilstod hun at hun hadde flyktet fra klosteret for å se verden, men at hun allerede nu var redd og hverken visste ut eller inn.

Ridderen, som ikke var født igår, lo da av fullt hjerte og tilbød damen følge et godt stykke av veien, hvis hun da ville gi seg i hans varetekt. Hans borg, tilføyet han, var kun en dagsreise borte; der kunne hun, om det behaget henne, i sikkerhet forbereds seg og etter viselige overveielser begi seg ut i den store, skjsånne verden.

Uter å svare, men også uten å yte motstand, lot hun seg - lett skjelvende - løfte opp på hesten, og ridderen svang seg opp og travet lystig med den blussende nonnen foran seg gjennom skoger og daler.

To eller tre hundre hestelengder avgårde holdt hun seg oppreist og stirret utover uten å snu seg mens hun holdt sin hånd mot hans bryst. Men ikke lenge efter lå ansiktet hennes mot det samme brystet og tok imot den vaepnede herres kyss, og efter tre hundre skritt gjengjeldte hun kyssene så ivrig som hadde hun aldri ringt en klosterklokke. Under slike omstendigheter så de ikke mer av landskapet og lyset som de drog igjennom, og nonnen, som først hadde lengtet efter den vide verden, lukket nu sine øyne for den og så bare hva en hest kunne baere med seg på sin rygg.

Og Wonnebold, ridderen, tenkte knapt på sin fedreneborg før tårnene lyste foran ham i måneskinnet. Men det var stille omkring borgen og enda stillere i den og intet lys å se noen steder. Wonnebolds far og mor var døde og alt husfolket dradd bort, bortsett fra en utgammel slottsfogd som omsider dukket opp med en lykt og nesten besvimte av glede da han så ridderen stå foran den tunge porten, som han bare med møye hadde klart å åpne. Tross sin ensomhet og sin høye alder hadde den gamle likevel holdt det indre av borgen i beboelig stand; fremfor alt var ridderens gemakk i mønstergyldig orden, slik at denne kunne få hvile ut straks efter hjemkomsten fra sin reise. Der hvilte da Beatrix med ham og stilte sin lengsel.

Ingen av dem tenkte på å skille seg fra den annen. Wonnebold åpnet sin mors kister, Beatrix iførte seg hennes rike gevanter og pyntet seg med hennes smykker, og slik levde de en stund i herlighet og glede. Dog forble Beatrix retts- og navnløs

[p. 55]

og ble betraktet som en livegen av sin elskede. Men hun hadde intet ønske om noe bedre.

Så kom en dag en baron med sitt følge til borgen, som i mellomtiden igjen var blitt fylt med tjenestefolk, og til hans aere ble det holdt store fester. Til slutt havnet mennene ved terningspillet, og siden husets herre vant stort og uavbrutt, satte han - full av lykkerus og tillit - sitt kjasreste eie, som han sa, på spill, nemlig den vakre Beatrix, slik hun stod og gikk og med de smykker hun i øyeblikket bar, mot et gammelt melankolsk slott i fjellene som innsats fra den smilende motstander.

Beatrix, som fornøyd hadde fulgt spillet, bleknet, og med rette: Det følgende kast lot den overmodige i stikken og lot baronen vinne.

Denne nølte ikke, men brøt øyeblikkelig opp med sin deilige gevinst og sitt følge; Beatrix hadde knapt tid til å stikke til seg de ulykksalige terningene som hun gjemte på brystet, hvorpå hun fulgte den hensynsløse vinner mens tårene strømmet.

Da det lille følget hadde ridd noen timer, kom det til en yndig bøkelund, hvor det rant en klar bekk. Det myke løvet svevet over dem som et lite silketelt, holdt oppe av slanke sølvstammer, og gjennom det skuet det åpne sommerlandskapet ned på dem. Her ville baronen hvile ut med sitt bytte. Han befalte sitt følge å ri et stykke i forveien mens han slo seg ned i den luftige lunden med Beatrix og forsøkte å trekke henne til seg med kjaertegn.

Da reiste hun seg stolt, og idet hun kastet et flammende blikk på ham, ropte hun at riktignok hadde han vunnet hennes person, men ikke hennes hjerte, og det lot seg heller ikke vinne mot en gammel ruin. Var han en mann, kunne han stille noe bedre som innsats. Ville han satse sitt liv, så kunne han spille om hennes hjerte, som han ville få som evig pant og eiendom hvis han vant, men hvis hun vant, lå hans liv i hennes hender, og hun var igjen herre over sin person.

Dette sa hun i stort alvor, men så samtidig på ham med en så merkelig mine at hans hjerte begynte å hamre, og han betraktet henne forvirret. Hun syntes å bli stadig skjønnere da hun fortsatte med lav stemme og spørrende blikk: ‘Hvem vil elske en kvinne uten å bli elsket igjen og uten å vaere overbevist om det i sitt innerste? Gi meg Eders sverd, ta disse terningene og våg det, så kan vi bli forbundet som to riktig elskende.’ Samtidig trykket hun elfenbensterningene, som ennu var varme av hennes bryst, inn i hånden hans. Forvirret gav han henne sitt sverd og sitt belte og kastet med ett kast elleve øyne.

Derpå grep Beatrix terningene, rystet dem kraftig i hånden

[p. 56]

med et hemmelig sukk til jomfru Maria, Guds mor, og kastet tolv øyne. Dermed hadde hun vunnet.

‘Jeg skjenker Dem Deres liv!’ sa hun, bøyde seg alvorlig for baronen, holdt sine gevanter litt sammen og gikk med sverdet under armen hurtig i den retnig de var kommet fra. Da hun var ute av synsvidde for den meget forbløffede og forvirrede herren, var hun klok nok til ikke å gå videre, men gikk rundt lunden og stille inn i den påny. Så gjemte hun seg, knapt femti skritt fra den skuffede mannen, bak bøkestammene, som stod så tett at de dekket hverandre og dermed såvidt skjulte den kloke kvinnen. Hun holdt seg helt stille, bare en solstråle traff en av edelstenene på halsen hennes slik at den lyste gjennom lunden uten at hun visste det. Også baronen så dette lyset og stirret forvirret dit et øyeblikk. Men han mente det måtte vaere en skimrende duggdråpe på et bøkeblad og aktet ikke på det.

Endelig våknet han av sin ubevegelighet og blåste kraftig i jakthornet. Da folkene hans var kommet, svang han seg på hesten og jaget med dem efter den flyktende kvinnen for å sikre seg henne igjen. Det gikk vel en time; da kom ridderne tilbake og red gjennom bøkelunden, men denne gang uten å gjøre opphold. Så snart den vaktsomme Beatrix så at velen var trygg, brøt hun opp og ilte hjemover uten å skåne sine fine sko.

Wonnebold hadde i mellomtiden hatt en dårlig dag, pint av hevnlyst og sinne. Han skammet seg overfor sin elskede som han så lettferdig hadde spilt bort og ble klar over hvor høyt han ubevisst satte henne og at han ikke ønsket å leve uten henne. Da hun derfor overraskende stod foran ham, åpnet han armene mot henne før han hadde uttrykt noen overraskelse, og hun ilte mot ham, uten klager eller bebreidelser. Han lo høyt da hun fortalte om sin krigslist, og hennes troskap gjorde ham eftertenksom, for baronen var en meget statelig og vakker mann.

For å sikre seg mot alle fremtidige uhell, gjorde han den vakre Beatrix til sin rettmessige gemalinne overfor alle sine standsfeller og undersåtter, slik at hun fra nu av var en ridderfrue som savnet sin like både ved jakt, fest og dans, såvel som i undersåttenes hytter og i kirkens herresete.

År efter år passerte med mange begivenheter, og i løpet av tolv rike høster fødte hun sin ektemann åtte sønner som vokste opp lik unge hjorter.

Da den eldste var atten, reiste hun seg en høstnatt opp fra sin seng ved Wonnebolds side, uten at Wonnebold merket det. Hun la omhyggelig alt sitt jordiske gods i de samme kister det en gang var hentet fra og låste dem. Nøklene la hun ved siden av sin sovende mann. På nakne føtter gikk hun bort til sønnenes

[p. 57]

senger og kysset stille den ene efter den andre. Til slutt gikk hun igjen bort til sin manns seng, kysset også ham, og først nu klippet hun sitt lange hår, iførte seg sin nonnedrakt som hun omhyggelig hadde oppbevart, forlot borgen i all hemmelighet og vandret gjennom høstnattens brusende vinder og gjennom det fallende løv mot det kloster hun en gang hadde flyktet fra. Utrettelig lot hun rosenkransens kuler rulle gjennom fingrene; og mens hun bad, tenkte hun på det liv hun hadde nytt.

Slik vandret hun ufortrødent til hun igjen stod foran klosterets port. Da hun banket på, åpnet den gamle portnersken for henne og hilste henne likegyldig ved hennes navn som om hun bare hadde vaart borte en halv time. Beatrix gikk forbi henne inn i kirken, kastet seg på kne foran den heilige jomfrus alter, og jomfruen begynte å snakke til henne: ‘Du har vaart nokså lenge borte, min datter! Jeg har hele tiden utført din tjeneste som sakristansøster, men nu er jeg glad for at du er her og igjen kan ta nøklene.’

Jomfruen bøyde seg ned, og Beatrix tok imot nøklene i glad forskrekkelse over det store under. Straks gikk hun til sitt arbeide, ordnet med både det ene og det andre, og da klokken ringte til middag, gikk hun til bords. Mange nonner var blitt gamle, andre var døde, det var kommet unge til og en annen abbedisse satt ved bordenden, men ingen visste hva som i mellomtiden var skjedd med Beatrix, som nu inntok sin vante plass: Maria hadde tatt seg av hennes plikter i en nonnes skikkelse.

Efterat ti nye år var gått, feiret nonnene en stor fest og ble enige om at hver av dem skulle gi Guds mor den fineste gave de formadde å lage. Den ene broderte et kostelig kirkebanner, en annen en alterduk, den tredje en messehagel. Én diktet en latinsk hymne, en annen satte musikk til den, en tredje malte og skrev en bønnebok. De som ikke kunne noe annet, sydde en liten skjorte til Jesusbarnet, og kokken bakte et fat med kaker til ham. Bare Beatrix hadde ingen, for hun var litt trett av livet og i tankene levde mer i fortiden enn i nuet.

Da festdagen opprant og hun ikke hadde noen offergave, ble de andre nonnene forundret og skjente på henne, og hun vek ydmykt til side da alle de prektige gavene i høytidelig prosesjon ble lagt foran alteret i den blomstersmykkede kirken mens klokkene kimte og råkelsesskyene steg.

Da nonnene så begynte å synge og spille, drog en gammel ridder med åtte billedskjønne sønner forbi, alle på stolte hester, fulgt av like mange svenner: Det var Wonnebold med sine sønner som han førte til rikshaeren.

Da han ble vár messen, bød han sine sonner å stige av hestene

[p. 58]

og gikk med dem inn for å skjenke den hellige jomfru en bønn. Alle undret seg over det herlige syn da den herdede gamle mann knelte sammen med de åtte ungdommelige krigere som så ut som like mange engler i rustning: Og nonnene ble forvirret og holdt et øyeblikk opp å spille. Men Beatrix gjenkjente alle sine barn på sin gemal, skrek opp, skyndte seg bort til dem og gav seg til kjenne. Hun røpet sin hemmelighet og fortalte om det store under hun hadde opplevd.

Slik måtte alle og enhver innrømme at hun idag var den som hadde gitt jomfruen den melt verdifulle gaven. Og at den ble tatt imot, beviste åtte kranser av ungt ekeløv som plutselig var å se på ynglingenes hoder, satt der av den usynlige himmeldronning.