Beatrijs. I legende, saga, epos, novelle og drama
(1990)–Anoniem Beatrijs–
Auteursrechtelijk beschermd
[pagina 59]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 61]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
Tjenerinnen BeatrijsEt spill i tre akter. | |||||||||||||||||||||||||||||||
Dramatis personae
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 62]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
Første akt(Lyset i salen går ut. En svak lyd av kirkeklokker høres. Idet teppet langsomt heves, får man øye på nonner i tidebønn i klosterkirkens kor. Bak et grønnaktig, sløret lys, likesom et gryende morgenlys, ser vi litt efter litt det gylne hovedalteret, som lyser opp mellom tepper av dypfiolett fløyel. Kjerter brenner symmetrisk. I midten ser vi Jomfru Maria med Jesusbarnet som holder verdenseplet og scepteret i hendene. Foran alteret henger en krystallskål med en rød flamme.
På begge sider, i to rekker, kneler de sortkledde nonnene i korstolene. På nederste altertrinn kneler abbedissen. Naermere oss, litt til høyre, står søster Beatrijs og drar langsomt i den doble klokkestrengen.
Abbedissen reiser seg opp og strekker sine hender mot himmelen. Nonnene bøyer seg dypt ned mot gulvet. Abbedissen folder hendene, vender seg om og trer mot forgrunnen. Hun vender seg igjen mot alterbildet og blir stående i bedende stilling. Langsomt reiser nonnene seg opp fra gulvet, går to og to opp mot alteret, bøyer seg for Jomfru Maria og blir usynlige i det fiolette dyp. Abbedissen følger som den siste.
Klokkeklangen dør ut. Et sus fyller koret. Søster Beatrijs går i sin tur mot alteret, kneler ned og forholder seg slik en lang stund. Det grønnaktige lyssløret sitrer. Lyset klarner opp som om man fjernet et flortynt slør, og alt blir meget tydeligere. Søster Beatrijs vender seg mot oss og trer frem på proscenium, som er omgitt av et marmorfat på hver side. Hun tenner røkelse i dem begge. Vi kjenner duften av den hellige røkelse. Med en yndefull gestus går hun til side, tar en sopelime og feier det flisebelagte gulvet.
Plutselig holder hun opp. Hun stirrer frem for seg, hun ser noe som vi ikke ser. Hennes lille hode faller fremover. Hun gråter, uhørlig.
Bare gjenlyden av gråten høres i koret. Suset i koret ebber ut.)
BEATRIJS:
Jeg vet ikke hva jeg gjør. Hvorfor ler jeg? | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 63]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
(Fra alterets bakside viser plutselig Blikk og Tunge seg. Blikk er en yngling kledd i en sølvskinnende drakt, som glitrer av tusener skinnende paljetter. Han er bevegelig og kjapp. Han kaster blikket til alle sider som om det var lynstråler fra øynene hans. Et spisst bukkeskjegg på haken. Tunge er en rødkledd pike med ildrødt hår. Hun går nølende og famlende, og vi kan se på det stramme ansiktet at hun er blind.)
TUNGE:
Beatrijs, kali på oss. Vi har gode råd å gi. Vi vet mye. BEATRIJS:
(Barnslig)
Min kjaere Blikk, ser du noe ved meg? TUNGE:
Blikk ser alt. Han eter hele verden opp med sansene sine. Men han kan ingenting si. Han er stum. Og dessuten er han altfor glupsk til å holde seg borte fra noe. BEATRIJS:
A, mine øyne er så fulle av mørke. TUNGE:
Nei da, men du må ikke lukke dem. Se, morgenen gryr! BEATRIJS:
Du snakker enda du ikke ser. (Lukker øynene, legger hånden på hjertet) Morgenen gryr!
TUNGE:
Det som den blinde Tunge gjenforteller, er mye vakrere enn det som Blikk hvisker til henne. BEATRIJS:
(I ensom henrykkelse)
Morgenen gryr! TUNGE:
Hva har du i hånden? Er det hjertet ditt, Beatrijs? (Hele tiden ser vi Blikk mime de ord som Tunge sier. Han anviser ordene på forhånd.)
BEATRIJS:
(Åpner øynene i et barnslig smil)
Jeg vet ikke... (En blomst kommer til syne fra kutten på brystet)
Å! Rosen!... TUNGE:
Du fant den igår kveld på terskelen til klosterporten. Hvem hadde lagt den der? BEATRIJS:
(Med et skrik)
Si ikke navnet!... (Stille og blyg)
Jeg har skriftet det, og Jomfru Maria vet alt. Men jeg er redd for deg. Et ord kan skjaere som en kniv. Jeg har glemt det... jeg har glemt det, tror jeg... | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 64]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
TUNGE:
Navnet lever i rosen. BEATRIJS:
(Engstelig)
La meg be. Hvordan er det nå igjen? (Hun holder blomsten langt bort fra seg)
TUNGE:
Navnet lever i din hånd. Se farven - ved den ånder en lys glød, som rødmende blod på pannen til den du vet. Hvem eier de øynene som skinner i denne farveskålen? BEATRIJS:
(Likesom syngende og ubevisst)
Gratian!... TUNGE:
Kjenn så myk duften er blitt. Hvem har en pust som utstråler en slik friskhet? BEATRIJS:
(Lukter mekanisk)
Gratian!... TUNGE:
Det renner en tåre av honning langs blomsterkronen. Hvem har et smil, omgitt av så søt en dugg? BEATRIJS:
(Som om hun drikker av rosen)
Gratian!... TUNGE:
Og nå er det et horn fylt av underskjønne lyder. Hvem eier den søte stemme som gjenlyder fra det fjerne? BEATRIJS:
(Hun lytter, med blomsten ved sitt øre)
Gratian!... TUNGE:
Og kjenn på den fløyelsmyke gløden i blomsterbegeret! Er det ikke en munn som begjaerlig omgir det med leppene sine? BEATRIJS:
Gratian!... (Hun kysser rosen. Plutselig helt ved seg selv, og med gråt i stemmen)
Stygge Tunge, bort med deg! Bort med deg! (Hun går og kneler ned for Jomfru Maria. Blikk og Tunge gjemmer seg bak alteret.)
Min Mor, min Mor! Jeg har ikke skj{problem}lt noe for deg. Time efter time har jeg talt med deg. Jeg har ikke kunnet si deg alt. Ikke alt er klart nok for meg. Hjelp meg til å se klart. Har jeg syndet? Er det synd, denne merkelige glede som er sprunget ut inne i meg? Jeg vil tjene deg hele {problem}itt liv. Med flid og omsorg vil jeg gå i dine fotspor. Men døyv ropet fra det fjerne som kommer fra verden og som gjennomgløder meg! (Hun sukker svakt.)
Rosen lå på terskelen likesom en oppfordring. Jeg tok den opp med hender som ikke lenger var mine. Jeg tok den med meg i cellen. Én natt har jeg sett på den som min eiendom. Det var ikke riktig av meg. Den er din. (Hun plukker rosen fra hverandre og strør bladene foran
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 65]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
alteret. Hun gråter og svelger tårene.)
Se, jeg vil vaere lydig... (Hun slukker kjertene, en for en. Blikk lurer seg frem. Tunge viser seg bak ham.)
TUNGE:
Stakkars Beatrijs, du gjør stor vold på deg for ingen ting. Jeg vet veien til sannheten. Vend dine øyne mot oss. Hører du lyset? En vår bryter frem over hele jorden! BEATRIJS:
(Plutselig barnslig overrasket)
Gud! hva er det? (En underlig fremtoning, omgitt av et gyllent flor, svever forbi likesom en flamme.)
TUNGE:
En stråle fra solen. Den er plutselig sluppet fri fra skyggen av alteret, hvor den lå fanget. For ingen kan for godt binde solen, den evige livsvekker, skjødet der alt spirer og brenner og fornyer seg. (Vi hører lyder)
Beatrijs, Beatrijs, hører du solen synge i himlene? BEATRIJS:
Skjønne musikk, hvor er du? (Vi hører lyder av vaiende traer og av krystallaktig drypp av vann.)
TUNGE:
Vannene bryter løs. Klingende perler danser om hverandre. Luften våkner, og kvitrende fugler flyr gjennom traerne. Blomstene nikker. Våren bryter frem overalt. BEATRIJS:
Vent, vent, jeg kan ikke huske alt dette... (Vi hører tusener av fugler. En svarttrost kvitrer en høysang oventra.)
TUNGE:
Dyrene rauter. Biene summer. Fuglene kvitrer melodier. Svarttrosten sitter i et blomstrende kirsebaertre. Våren bryter frem overalt. BEATRIJS:
(Engstelig)
Vaer snill, la meg ikke tvile. Mitt hjerte er lite. (Vi hører en gjeter spille på skalmeie.)
TUNGE:
Hør! Gjeteren viser seg på morgenens søyler. Hans hjord er lik dagens ansikt som ligger skinnende over marken. Hans sang dveler ved lysets herlighet. Menneskene slår vinduene i sine hus på vidt gap. De flykter bort fra den mørke peiskroken. Klaerne deres er som kjellere om lemmene deres. Løper de ikke begjaerlige mot et under?... BEATRIJS:
Mot et under?... å, ord av gull, å, gylne klokker | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 66]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
ved mine tinninger... Jeg vet ikke hva jeg sier. (Skalmeien fortsetter, men vi hører lenger borte en tumult av stemmer.)
TUNGE:
Millioner av hender strekker seg begjaerlig ut. Der er et hav, hvor engang et seil vil stige frem. Å, ildfulle seil, du stiger frem! BEATRIJS:
Hvor? Hvor? Vaer ikke så gjerrig. Hold ikke alt for deg selv. TUNGE:
Du stiger frem. Veldig står du der i horisonten, og din mektige favn fylles. Du er kommet! Du er kommet! En stjerne skinner i din topp. BEATRIJS:
Er det et seil? Er det et liv fylt av glede?... Jeg skjelver. TUNGE:
Menneskene skjelver. Menneskene stimler sammen i bølgende masser. Håpet higer efter lysten. Dåder er ved å bruse frem. Våren bryter frem overalt. BEATRIJS:
(Svakt stønnende, ganske stille)
Våren bryter frem overalt... (Plutselig i et skrik:)
Min Mor! (All lyd opphører. Beatrijs styrter ned foran Maria-bildet.)
Min Mor, gi meg et tegn. Er jeg ikke lenger ditt barn? Står du ikke midt i det hus som er min verden? Jeg ser ingen vegger og ingen dører. Jeg ser intet tak. Verden er plutselig blitt så uendelig, og altfor stor for meg. Jeg finner ingen vei. En flate uten grenser. Gi meg min drøm tilbake. Gi meg sødmen ved det halvklare. Gi meg trygghet ved mitt lille gulv. (Hennes stemme forandres.)
Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinnene og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere... GRATIANS STEMME:
(I det fjerne)
Beatrijs! BEATRIJS:
(Bryter sammen)
... be for oss syndere... GRATIANS STEMME:
Beatrijs! BEATRIJS:
(Fortvilet)
Min Mor! Min Mor! forlat meg ikke. Jeg går meg vill. Gjør et mirakel. Kan jeg ikke lenger be? Det er en fryktelig makt som truer. Det er et rop som tordner gjennom mine lender. Det er noen som trekker i min sjel. Det er ikke | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 67]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
du! Det er ikke du!... (Kirkerommet åpner seg. En veldig sol skinner inn. Vi ser et gyllent landskap og en overflod av roser. Gratian viser seg praktfull i lyset. Fuglene synger. Vannene flommer over en harpe. Gjeteren spiller på skalmeie.)
BEATRIJS:
Gratian! (Hun styrter seg i hans armer.)
GRATIAN:
Kjaereste Beatrijs! (De går langsomt fra hverandre. De berører hverandre såvidt med fingrene. De stirrer hverandre lenge i øynene.)
GRATIAN:
Jeg taler til deg for første gang. Stemmen min lyder i mine egne ører som fra en fremmed munn. BEATRIJS:
Du er ikke fremmed for meg. GRATIAN:
Hendene mine skjelver. Med dem har jeg - i vill jakt - plutselig nådd noe som gjennomtrenger hele mitt indre, likesom en flamme. Jeg visste ikke at du var slik. Og allikevel kjenner jeg deg bedre enn jeg tror. BEATRIJS:
Jeg har kjent deg lenge. GRATIAN:
Målet for mitt liv har jeg aldri sett klart. Men jeg har heller aldri tatt noe skritt som ikke bragte meg naermere deg. BEATRIJS:
Jeg har alltid kjent deg. Fra barnsben av; alt det jeg gjerne ville var et gjenskinn av ditt naervaer. Idag kan jeg laere min visdom av din panne. GRATIAN:
Idag oppdager jeg meg selv i deg. Jeg er bedre enn jeg trodde. Ditt blikk kaster lys på et ukjent dyp i mitt indre. Du har plutselig gjort meg rik. BEATRIJS:
Du stiger frem i stråler og lyder. Skyggen, som kledte meg, faller av. Likesom knoppen som brister og utfolder begeret i dets prakt, slik sprer min sjel seg ut mot din klarhet. GRATIAN:
Å, la meg vaere liten på dine fingre... Å, fingre av krystall! (Han kysser hennes hånd.)
(Blikk og Tunge forsvinner)
BEATRIJS:
(Langsomt og beveget.)
Lyset er overalt! (Hun leder ham frem til alteret. Lydene dør hen.)
Min Mor, i alle de | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 68]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
dager da jeg tjente deg, var jeg bare det halve av noe. Denne stund har gjort meg hel. Nå kneler jeg ned for deg, med hele mitt vesen. GRATIAN:
Snakker du til noen? (Han kneler ned.)
BEATRIJS:
Vi taler sammen til henne. Hun er vår innsikt og vårt forsyn. GRATIAN:
Hører hun oss? BEATRIJS:
Hun smiler. GRATIAN:
Jeg kan ikke se det. BEATRIJS:
Hun smiler fra himmelen. Hun kjenner den trygghet jeg står på. Fra hennes leber strømmer den ånde som fyller luften med duttende dugg. Vi har intet å frykte. GRATIAN:
Jeg frykter tiden, som går... BEATRIJS:
Det finnes ingen tid. Timene henger stille i et gyllent rom. Blir du redd nå, min kjaere venn? GRATIAN:
Du gjør meg myk og svak. BEATRIJS:
Vi må takke og vaere tilfreds. Vi har landet på gledens strand. Her står vi ved målet for vårt mørke tokt - freden. GRATIAN:
(Han reiser seg, øynene hans skinner)
Beatrijs, du skiller meg fra deg. (Nå roper han til henne)
Beatrijs, vil du dø? (Beatrijs vender seg skjelvende om. Skjelvende vil hun reise seg opp. Hun strekker armene ut.)
BEATRIJS:
Store Gud! Hva spør du om? GRATIAN:
Her står vi ved målet for et mørkt tokt... Et nytt tokt begynner! Føler du ikke fremtiden storme imot deg? Tiden iler. Dagene henger som saftige klaser ved dens skuldre. Rekk hendene ut og føl druene som brister der! BEATRIJS:
Dine ord er for heftige for meg. Jeg kan ikke lenger puste... | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 69]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
GRATIAN:
Hvem er jeg, ham du ventet? Vil du ikke leve? BEATRIJS:
(Sjelløs, famlende)
ÅA, jeg vil leve!... jeg vil leve!... GRATIAN:
Vil du ikke gåa frem ved min side? Skal min arm ikke baere deg? Er jeg ikke din mester? Mitt legeme er et instrument av ildfulle strenger. Den ville vind hviner igjennom dem. BEATRIJS:
Lykke!... Lykke!... Hvor flykter du hen?
(Er ved åa falle. Gratian langer henne opp.)
GRATIAN:
(Mildt)
Har jeg gjort deg vondt? BEATRIJS:
Nei, det lynte fra din panne. Mine øyne ble svake... blindet... GRATIAN:
(Oppglødd)
Jeg velsigner dine øyne, to skinnende skåler som min sjel speiler seg i. BEATRIJS:
(Hun smiler)
Jeg velsigner din sjel.
(Blikk springer frem og hopper i det sterke sollyset. Tunge følger famlende efter.)
TUNGE:
Blikk, hva gjør du? Ikke så fort: Du ødelegger spillet... BEATRIJS:
Min skjønne venn, hva er det jeg hører omkring oss?
(Vi hører en fin lyd av småbjeller.)
GRATIAN:
Mitt legeme er en finstemt harpe. Din lille hånd rører ved meg, og jeg klinger. BEATRIJS:
Dine hender er tusenfoldige. De omslutter meg som et kostelig, vakkert polert fat. Å... hva gjør du? GRATIAN:
Jeg løser repet om ditt liv. BEATRIJS:
(Rødmende)
Jeg er meget fattig, vet du vel? GRATIAN:
Du er overfloden selv. Mon du vil kjenne deg selv igjen. Se, repet faller.
(Blikk kommer dem dansende imøte med et diamantbelte.)
BEATRIJS:
Å, himmel! for et herlig smykke! Det glitrer fra stenene. Dagen er ikke så skjønn... | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 70]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
GRATIAN:
La det henge om hoftene dine. Jeg er redd for at det vil blekne her.
(Beatrijs' kutte synker sammen om hennes føtter. Hun står der i et kritthvitt antrekk.)
Å, Beatrijs, så rank og slank du er!
(Han binder beltet om henne.)
BEATRIJS:
Jeg er en ynkelig liten ting. Jeg forgår under dine øyne... GRATIAN:
Nå tør jeg ikke komme naer ditt slør. Det synes meg som om det skal springe frem en overdådighet - jeg greier ikke å motstå den... BEATRIJS:
(Ler kjaerlig)
Jeg vet hva du vil si. Men du sier det galt.
(Plutselig blyg og forskrekket. Vi ser at hun føler seg uoel.)
Jeg er redd for sannheten om lemmene mine. Tilgi meg, jeg ber deg. Jeg kjenner ikke verden. GRATIAN:
Du er hele verden. Hva vil du si? BEATRIJS:
I haven vår står det bare tre slags blomster. Jeg synes de er pene, alle sammen. Liljene er nok ofte de aller vakreste. Men jeg er sikkert veldig stygg. Hvordan kunne jeg vite det? Å, Gratian, jeg føler meg som et formløst skjelett...
(Sløret er fjernet fra hennes hode. Det blonde håret flommer ned som bølgende hvete.)
GRATIAN:
Å Gud! Å Gud! er det deg, Beatrijs! BEATRIJS:
Jeg hører ikke hva du sier. Jeg føler meg så tom og ensom. GRATIAN:
Du stiger frem i en nisje av bølgende gull. Jeg tror nok at dagen var fanget inne i ditt slør. Jeg har aldri sett en dag før denne!
(Blikk kommer hoppende med et perlekjede.)
BEATRIJS:
(Kjaerlig)
Og dette kjedet... å! det er ekte perler.
(Gratian legger det om halsen hennes.)
Jeg har én gang sett en kostbar perle ... én gang! Jeg vet ikke lenger hvor. Den skinner et eller annet sted langt borte i min barndom. Den sang en vuggesang... GRATIAN:
Perlene blomstrer ved dine skuldre som dugg på hvite blomster. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 71]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
(Glad)
Jeg føler likesom friske drypp.
(Med en annen
stemme, alvorlig og stille.)
Gratian, jeg elsker deg. GRATIAN:
(Han kneler ned foran henne)
Jeg kysser dine føtter.
(Blikk bringer en rosenkrone med en skjev gest.)
BEATRIJS:
(Begjaerlig)
Å, gi meg den rosenkronen! GRATIAN:
(Oppreist)
Den er til deg. Den er for ringe for deg.
(Han setter kronen på hennes hode.)
BEATRIJS:
Passer den godt til meg? Du får meg alltid til å spørre. Vil du jeg skal gå min vei? Jeg er så skamfull. GRATIAN:
Mitt indre skjelver for din herlighet. Himmel! Hvor går du hen? BEATRIJS:
Bare går litt.
(Hun vandrer grasiøst omkring.)
Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg ser ut. Hvorfor sier du ikke noe?
(Blikk holder et speil opp for henne. Pause.)
Hvem er det som står der i det vannet? GRATIAN:
(Meget stille)
Beatrijs! Beatrijs! BEATRIJS:
(Ser seg i speilet)
Beltet baerer meg over jorden. Perlekjedet ånder ved min hals. Rosenkronen svever langs tinningene. Jeg er så ny, så ny...
(Hun går bort til Gratian og legger hodet på skulderen hans.)
Hold godt omkring meg. Kanskje er det en drøm... GRATIAN:
Kom. Livet kaller. BEATRIJS:
(Hviskende)
Hvor må jeg gå hen?
(Hornmusikk lyder fra et tivoli i det fjerne. Beatrijs blir redd.)
Gratian, hører du det ikke? GRATIAN:
Livet vekker deg. Tiden er kommet. Handlingen naermer seg. Kom! BEATRIJS:
(Befrir seg fra armene hans, høyt)
Hva er det som er på ferde? GRATIAN:
Ordene er allerede virkelighet. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 72]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
(Knelende ved Maria-bildet)
Min Mor! Min Mor! Ditt bilde er mørkt. Lampen som brenner i ditt bryst er sluknet. Din panne har ikke lenger sin gjennomtrengende glans. Vil du slutte med å vaere god? GRATIAN:
Beatrijs, verden drønner. Underet sprer sin salighet til oss. Reis deg! BEATRIJS:
Musikk! Musikk! å min Mor, det grådige livet der ute suger meg allerede til seg! GRATIAN:
Himmelen brister. Stjernene styrter. Lystene mine slår ut i flammer. BEATRIJS:
(Spent)
Vent! Vent! Jeg må tenke meg litt om, tror jeg. Din lyst forhekser meg. La meg tenke. Jeg tenker...
(Vi ser henne bli fortvilet.)
Min trofaste tanke, hvor er du? GRATIAN:
(Høyt)
Et paradis springer frem. BEATRIJS:
Jeg blir dratt med! Jeg blir dratt med! Å, min Mor, hold mitt hodè i dine hender... GRATIAN:
Terskelen er av gull! BEATRIJS:
Noen river og rykker i skuldrene mine. Hold opp! Jeg har ennå noe jeg må gjøre! jeg må ringe... GRATIAN:
Det ligger et hjerte på første søyle. BEATRIJS:
Jeg må ringe for annen tidebønn. Jeg har ikke tid. Ikke annet enn bekymringer ... bare bekymringer...
(Hun reiser seg og vakler litt. Forvirret.)
Hvor hang nå klokken? GRATIAN:
Hjertet ligger som en rød ånde, og håper.
(Beatrijs med et frommedartet smil; går stivt mot den doble klokkestrengen.)
BEATRIJS:
Å kjaere klokkestreng, du er tålmodig... GRATIAN:
(Hurtig)
Stans! Du trår på hjertet med foten din! BEATRIJS:
(Forskrekket og usikker)
Hva er det som sies der? | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 73]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
GRATIAN:
(Meget ømt og innsmigrende.)
Beatrijs, min deiligste kjaereste! BEATRIJS:
(Tar efter, halvt ubevisst og langsomt.)
Min deiligste kjaereste. GRATIAN:
(Med armene utstrakt)
Se tårene mine... BEATRIJS:
(Med et skrik.)
Gratian!
(Han løper imot henne. Med ett ligger hun ved hans bryst. Leppene deres møtes. Et meget langt kyss. Pause. Blikk og Tunge betrir seg fra sin urørlige stilling. Blikk hopper rundt og rundt.)
TUNGE:
(Hviskende.)
Løp ikke rundt sånn da! Du hopper jo forbi din egen nese... Hør, ditt fjols, hva er det de foretar seg?
(Blikk, med enorme bevegelser, hvisker noe i øret på Tunge.)
TUNGE:
Å-å! Er de alt kommet så langt? Ja, da kan vi gi oss på vei til tivoli. Dans du foran dem, så skal jeg komme efter med en sang.
(Beatrijs og Gratian våkner opp fra sitt kyss. De kan ikke holde opp med å se på hverandre.)
GRATIAN:
(Inderlig)
Min skjønne brud! BEATRIJS:
(Stolt)
Min kloke mann!
(Vi hører tivolirytmene tydeligere.)
GRATIAN:
(Kjaertegner henne over håret.)
Er du roligere nå? BEATRIJS:
Du stiger frem som et tempel, og din skygge er trygg. Roen har senket seg ned i meg. GRATIAN:
Mitt skritt er sikkert. Len deg til armen min, kjaereste. Vi går. BEATRIJS:
Å, vi! Å, vi to sammen! Å, herlige klang fra to i enhet, myk som et rede!... Jeg merker ropet som tordner fra det fjerne. Mitt legeme blir en heilig tukt. Livet krever sitt. Jeg vil tjene.
(De går mot lysningen. Blikk gjør kåte bukkesprang på veien foran dem. Tunge følger efter, med famlende hender.)
TUNGE:
(synger med slepende stemme, på en folketonevending):
Sa skjønt, så skjønt et speil jeg har funnet.
Til mitt lille hjerte er det bundet.
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 74]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
Men hvem står tegnet i glasset der?
Min evige venn ser jeg jo her.
Min venn som kommer fra det høye.
Mitt lys, det Ier i hans øye.
Min lyst, den ligger pø hans leppe rød.
Ham vil jeg tjene inntil vår død.
(De forsvinner i rosene. Musikken dør hen. Det sterke sollyset svinner. De fiolette slørene henger tungt om det gylne alteret.)
(Lang pause. Vi sitter i dyp stillhet. Plutselig begynner Mariabildet å bevege seg. Den rikt utstyrte kappen løses opp i folder, og hennes ansikt lyser opp. En fremmedartet glans sitrer i nisjen. Jomfru Maria trer langsomt ned. Hun setter Jesusbarnet på det sted hvor hun selv stod. Hun tar av seg den strålende kronen. Hun legger alt ved sitt barns føtter. Så kler hun seg i Beatrijs' kutte. Hun tar hennes slør på hodet; hun knytter repet om livet og trer mot forgmnnen med Beatrijs' måte å gå. på. Hun ringer for annen tidebønn. Klokkene kimer... Nå ser vi et grønnaktig, sløret skjaer fylle hele rommet. Bildet blir som en drøm. Samtidig hører vi et meget fjernt orgelbrus og en koral tone frem, som i begynnelsen. De sortkledde nonnene viser seg, på samme måte som de gikk ut, og de innordner seg i en rekke på. hver side av koret. Sist kommer abbedissen... Alle kneler. Men idet abbedissen strekker armene mot alteret og istemmer adoratio, skvetter hun forskrekket sammen.)
ABBEDISSEN:
(som langt borte fra, med en uvirkelig stemme)
Maria-bildet! Maria-bildet?
(Det lyder en summing fra nonnene.)
ABBEDISSEN:
(Stadig fjern)
Maria-bildet er borte!
(Hun går bort til Jomfru Maria, som ikke slutter å ringe.)
ABBEDISSEN:
Beatrijs! Beatrijs! Vet du hva som er hendt?
(Jomfru Maria gjør en langsom bevegelse som tegn på at hun ikke vet noe. Det begynner å skinne i Jesusbarnet.)
ABBEDISSEN:
Beatrijs! Du stirrer så underlig... Hva er det? BEATRIJS STEMME:
(likesom fra himmelen)
Jeg tjener! ABBEDISSEN:
(idet hun styrter ned foran alteret)
Mirakel! Mirakel! Halleluja!
(Alle ber. Orgelet spiller videre. Korbønnen lyder i det fjerne. Jomfru Maria ringer med klokkene.)
Teppet faller langsomt. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 75]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
Annen akt
(Teppet er ennå ikke oppe. Efter et kort mørke faller et rødt lys på proscenium. Blikk kommer hoppende frem, med ringlende småbjeller qm håndledd og ankler. Han foretar tre komiske hilsener og begynner så med alle slags grimaser å mime et foredrag med overdrevne geberder. Tunge viser seg litt bak ham og føler seg frem med skjelvende fingre.)
TUNGE:
Å, hold op! Vil du innbille oss alt på en gang! Gi heller hver løgn en sjanse efter tur... Det sitter en gnier i salen. Begynn med ham.
(Blikk synes å ha fått øye på gnieren.)
På gamlehjemmene er man sparsommelige. Det er ikke hver dag gamlingene får mette maven sin. Og i slumkvartalene omkring fabrikkene døde det igår fjorten barn av tuberkulose. Men Caritas, den gnieren, sitter her i salen på honnørbillett. Snart skal han telle pengene sine, slik han gjør hver eneste kveld. Smisk litt med ham, Blikk; hvis han går sin vei, så er det bare til skade for oss fattige skuespillere.
(Blikk har fått øye på noe annet.)
Hvem er det du peker på der i parterre? Å ja, familien Hat-og-Avind. Se, så vennlig de smiler, de fredsommelige skyldfolkene. Men latteren deres er en blottet huggtann som truer sikkerheten for herrene og damene i losjene. Det er best du ikke ser på dem for lenge; de kunne gi deg en fatal omgang med den giftige ånden sin.
(Blikk oppdager et takknemlig objekt.)
På balkongen der oppe, på første rad, sitter herr Bollekjake og triumferer ved siden av sin dame, frøken Bløff. Herr Bollekjake har pyntet seg med alle sine ufortjente ordener og frøken Bløff med alle sine falske perler. Kom ikke naer dem, for da sprekker de som blaeretang.
(Blikk får eye på noe i parterre-losjene.)
Hei, Blikk, det forekommer meg at du har en adelsmann i sikte. Se heller til en annen kant - lat som om du ikke gjenkjenner grev Smørbuk! I natt var han på jegerfest. Og i mellomtiden bedro hans kone ham med stallknekten. Fingrene fra fatet, kamerat, det er et anstendig ektepar.
(Blikk gjør en piruett og klør seg bak ørene.)
Å, Blikk, din tosk, du får meg til å si tåpelige ting. Det er ikke et ord som er sant! Her sitter jo kremen av vårt fine samfunn, alle sammen prektige folk, modige og rettskafne, yd- | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 76]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
myke og kjaerlige. Djevelen ra deg som får meg til å lyve så grovt!...
(Blikk legger plutselig hånden på hennes munn. Så - efter et merkverdig bukkesprang - forbereder han seg øyensynlig til en sensasjonell demonstrasjon. Med ett vipper han rundt og går på hendene. Til slutt blir han stående på hodet.)
Hva er det? Hva er det du gjør, din vemling? Har du tenkt å se verden opp ned? Er den så mye penere når du står på hodet?
(Blikk, med en enorm, lydløs latter, igjen På føttene, nikker tilfreds og overbevist.)
Nei gi deg da! Jeg tror deg ikke likevel! Jeg er glad til at jeg er blind...
(Teppet går opp. Vi ser, i rådlig morgenlys, en plass hvor to veier krysses. I veikrysset står et tivolitelt med et plankestillas foran; en tretrapp midt på fører opp til et podium. På begge sider en sokkel. Teltet er lukket med et farverikt teppe. Over teppet, i en trekantet frontispice, er det malt et uhyrlig øye. Foran ser vi en romslig plass, til venstre en rundformet rosenbusk, tung av blomster, og til høyre et krusifiks med en Kristus-figur, klosset tilskåret og malt. Over det hele hvelver himmelen seg, med hengende skyer, vakkert utskårne stjerner, en leende halvmåne, og en gyllen sol.)
TUNGE:
Si meg, Blikk, hva er det du går rundt og snuser efter i de vievannskarene?
(Blikk bøyer seg også helt over og ned i marmorvasene på begge sider av proscenium.)
AEsj! der stinker det bare av fromhet!... Ta deg sammen! Glem de treige greiene der!
(Blikk tråkker i fatene mens Tunge vandrer omkring i bakgrunnen som om hun vil laere det nye landskapet å kjenne. Langsomt lysner det av dag.)
TUNGE:
Så friskt og deilig det dufter her. Og slikt et vell av frodig liv! Blikk, fortell meg hva det er som skjer her... Å, jeg er jo bare en tom ordskvaldre...
(Blikk strekker hånden mot rosenbusken, plukker kvaster og lager fyldige buketter. Han arrangerer dem i vievannskarene.)
TUNGE:
Du fyller karene med blomster. Du er sannelig omtenksom. Vårt kjaere publikum vil sikkert vaere deg takknemlig.
(Blikk hopper forskrekket bort til Tunge og griper henne i hånden.)
B{problem}kk, hvorfor skjelver du? Guri meg! Jeg føler at Mesteren naermer seg!
(Plutselig står Djevelen på podiet ved tivoliteltet. Vi har sett ham smette ut gjennom teltåpningen. Han er kledd i et vel-
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 77]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
dig klovnekostyme. Hendene hans er grønne. Ansiktet, kantet og slu, er også gront og forsynt med hvite tegninger. Mellom de gylne hornene kneiser en Uten skinnende filthatt... Han har en rungende stemme.)
DJEVELEN:
(Med åpne armer)
Evige livsdag, atter er du kommet! Jeg hersker! Kom igjen! Blås opp, trompeter! mitt tivoli begynner!
(Musikkorpset, som vi i forrige akt såvidt hørte i det fjerne, naermer seg støyende.)
Skynd deg, vind; sus, du luft! Du blomsterprakt som utfolder deg foran meg, spre dine dufter ut! Alt som er, brenn! Skjelv i dine lyster, tusenfoldige dyrerike! Jeg skyter min sterke flamme gjennom ditt begjaer. Og dere, falske lys fra en svak gud, mennesker født av leire, her feirer leira sin høytid! Min fot står på denne jord. Jeg tramper og hele verden tordner! Reis dere og kom til meg! Min vilje gløder i innvollene på dere! Jeg vinker på dere. Her er det godt å vaere!
(Musikken er ennå langt borte. Men nå lyder den fra salen, bak oss, en marsj for flåyter og trommer. En broket flokk av barn og tullinger er kommet inn fra gaten og danser opp mot scenen. Vi merker oss små gassballonger og narreluer.)
DJEVELEN:
(Springer ned trappen, mot flokken.)
Kom, mine barn, mitt håpefulle avkom, og dere, uskyldige og gale, trofaste maskineri, her er mye fint å se!
(Fra en annen kant rykker en flokk svaert forelskede par frem. De svinger med rangler, slår med bekken og spiller på sivflåyte. Konfetti hvisler som piler over hodene på oss.)
Skynd dere, forelskede. Jeg er sitringen i fingrene deres, den hete munn som biter i bukene på dere. Hei, ildfulle par, her er mye fint å se!
(En ny larm. Triangler og trekkspill. En flokk gamlinger subber forbi oss i retning av tivoli. Øynene deres stråler av vill lengsel. Den første vil av alle krefter vaere før de andre.)
Kom igjen, grå oldinger, dere er nesten for sent ute. Fort nå! Her er mye fint å se! Er jeg ikke alltid ny? Lyder ikke mitt tusenårige skinn som huden hos en rynkefri ungdom? Fortere! Her er det mye fint!
(En annen dør går opp bak oss. En flokk krøplinger og syke hinker fremover til takt fra tamburiner. En pukkelrygget blåser på klarinett. En rakittisk kjempe slår på. xylofon.)
Har jeg dere nå alle sammen snart? Å, krøplinger og halte, vaer ikke så trege da! Jeg er den glade krykke for dere! Og dere, febersyke og giktbrudne, uttaerede og spedalske, her stråler trøsten dere imøte... Her er mye fint å se! | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 78]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
(Nå er også hornmusikken på plass. Den blåser en trekk danselåt som overdøver alle andre lyder. En vill runddans begynner.)
DJEVELEN:
(Stemmen runger over all larmen fra messingblåserne.)
Hajá! Haja-há! Haja-há! Hajá!
(Musikken holder opp. Runddansen tretner og oppløses i smågrupper. Her og der viser det seg forskjellige interesser. Lykkehjulkonen lar sitt hjul dreie rundt. En mann med terninger innbyr de unge til spillet om den store sjanse. En spåkone leser fremtiden i kort. En tryllekunstner våger seg frempå med sine kunster. En kokosselger går rundt med sine småglass. En kvaksalver henrykker en flokk som står og måper. En stjernekikker lar folk få en kikk i kikkerøret. En loppetemmer har satt opp sitt loppesirkus. Det er i det store og hele et broket markedsbilde, meget farverikt og fullt av liv. På veien, høyere opp til høyre, kommer Gratian og Beatrijs til syne på vei nedover, passerer krusifikset og ankommer sentrum av scenen. Djevelen er borte.)
GRATIAN:
Er du redd, kjaereste? BEATRIJS:
Å nei, jeg bare skjelver litt. Det er som om jeg bader i et uendelig begjasr. Verdens støv klør meg i halsen. Jeg har vondt for å svelge. GRATIAN:
(Han kysser henne)
Her er lykken. BEATRIJS:
Lykken dirrer i alle disse kroppene. Det er så mange her. Jeg er redd jeg ikke er vant til det. Men det er en deilig følelse. GRATIAN:
Vil du ikke danse?
(Djevelen viser seg på podiet.)
BEATRIJS:
Å ja, så langt jeg kan, vil jeg gjøre som du.
(Djevelen spiller på gige. De danser. Isengrim, en skummel skikkelse, står synlig i bakgrunnen og iakttar dem.)
GRATIAN:
Du svever ved mitt bryst lik et sukk av dun. Jeg kjenner hjertet ditt slå. BEATRIJS:
Hjertet ditt er så mandig. Jeg kjenner det slå mot meg. Jeg er bare en liten ting. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 79]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
GRATIAN:
Du er et fint, lite skrin hvor mine begjaer holder til. BEATRIJS:
Laer meg å vaere som du vil ha meg. GRATIAN:
Mitt ønske er forlengst tilfredsstilt. Jeg omslutter deg i mine armer. BEATRIJS:
Vekker jeg ikke fiere lyster i deg?
(En gåteiull stillhet.)
Du sier meg ikke annet enn ord... GRATIAN:
Jeg er helt fylt av deg. Dine øyne star i mine. Din barm svulmer. Dine lender hviler ved mine. Min dans vugger i dine hofter. Du er solen! Du er solen! BEATRIJS:
(Varmt)
Jeg er min konges kvinne. GRATIAN:
Å kjød, du kaller!
(Han kysser henne lenge og beveger seg noe langsommere omkring. Isengrim farer mot dem og rykker Gratian ut av omfavnelsen.)
ISENGRIM:
Hold opp! din udugelige pralhans! Du er ikke kar nok!
(Beatrijs er forskrekket, blir stående uten å rare seg. Isengrim griper henne og svinger henne kraftig rundt. Djevelen gnikker demonisk. Tivoliløyene går uanfektet videre.)
ISENGRIM:
(Idet han danser:)
Jeg kan vel kjaertegne deg mye bedre enn den sveklingen! Nevene mine er av stål, men håret er som ftøryel. Gjør det vondt?
(Han klemmer henne kraftig til seg og bøyer seg over henne. Med sitt glisende smil søker han ansiktet hennes.)
BEATRIJS:
Slipp meg. Jeg kjenner deg ikke. ISENGRIM:
Jeg er ingen døgenikt. Jeg vet hvordan det skal gjøres.
(Han strekker munnen ut mot hennes.)
BEATRIJS:
(Sårei og hes)
Gratian!
(Tivolipublikum begynner å interessere seg for dem. Gratian løper til. Djevelen kaster fela fra seg.)
GRATIAN:
Din skurk!
(Isengrim kaster ham fra seg. Begge trekker kniven. Beatrijs stirrer på dem, vill i blikket. Tunge og Blikk på hver sin side.)
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 80]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
ISENGRIM:
Åjassåget, vil du sjikanere meg? GRATIAN:
Hun er min kvinne. ISENGRIM:
En kvinne tilhører menn. Pakk deg bort! - ditt sleipe tispekrek! GRATIAN:
Du skal nok få svi!
(Det går på livet løs. Djevelen danser omkring dem og opphisser dem.)
DJEVELEN:
Hajá! Haja-ja-há! Bit fra dere, mine barn! Hajá! TUNGE:
(Engstelig)
Blikk! Hold øye med dem! Jeg er redd jeg blir for langsom med ordene mine... DJEVELEN:
Hajaja-há! mine kjaere kamphaner; hva er dere for noen slappfisker, da! Skal jeg kile dere litt? Gå på nå!
(Uro blant folk.)
TUNGE:
Blikk, har du sluknet helt?
(Beatrijs står som naglet til jorden. Med begge hender tar hun seg til brystet. Slagsmålet går hurtig og vilt for seg. Plutselig snubler Gratian og faller på knaerne. Isengrim bøyer seg og går på. ham som en okse. Han hever armen. Det blinker i knivbladet.)
BEATRIJS:
(Med et skrik)
Jeg dør!
(Med et hurtig grep har Blikk grepet Isengrims hånd. Gratian reiser seg og Beatrijs kaster seg mot brystet hans.)
ISENGRIM:
(Til Blikk)
Hva er du for en kjappis som våger slikt?
(Med et bukkesprang har Blikk fjernet seg, vender seg om og ler.)
TUNGE:
Beatrijs' øye!
(Gratian og Beatrijs, med armene om hverandre, bestiger podiet. Med ryggen mot oss og foran teltdøren lener de seg mot hverandre. Pause. Teltdøren går opp. Vi ser et gyllent lys.)
ISENGRIM:
(Med knyttet neve)
Bare vent! Min dag skal komme!
(Gratian og Beatrijs forsvinner i lysskjaeret. Teltdøren faller igjen. Blikk tar plass på venstre sokkel, Tunge på høyre.)
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 81]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
DJEVELEN:
(På plankestillaset):
Hei folkens, menneskehetens crême de la crême, dere som er kommet for å meske dere på mine lyster, hør! Nå skal dere få le dere krokete. For her kommer spillet om Beatrijs. LOPPETEMMEREN:
Vil du utkonkurrere loppesirkuset mitt nå? DJEVELEN:
Hold kjeft! eller så skal jeg kryste livet av loppene dine med taerne mine... Musikk!
(Hornmusikken setter i. Publikum ordner seg. Barna kryper foran. De eldre, nysgjerrige og støyende. Unge par finner en hemmelig plass og kniser.)
DJEVELEN:
(Har slått takten, men gjør nå et tegn og musikken holder opp)
Godtfolk, dyrebare avkom, sperr øynene opp, spiss ørene og puss nesen. Her kommer noe fint. Her får dere historien om en nonne som kastet kutten sin over gjerdet på grunn av en skjørtejeger med fine manerer og flott skikkelse.
(Han plystrer skarpt og forsvinner. Teltforhenget glir til side. Vi ser en terrasse med en sirlig beplantning. Beatrijs sittende med Gratian ved sine føtter; han ser opp på henne.)
GRATIAN:
(Henført.)
Efter denne natten er det som om jeg begynner et nytt liv. Hvor svakt var ikke lyset igår der jeg virret omkring. Du gikk ved min side lik en lampe som ennå ikke var tent. Å Beatrijs, å Sannhet, hvor mye herligere er du ikke enn det ditt åsyn først gav løfte om. BEATRIJS:
Min mann, jeg kjente meg ikke selv. Som et gledens under har jeg funnet meg selv i armene dine. Du sier du er lykkelig. Hva er da ikke jeg, som allerede trodde meg salig fordi du hadde kastet ditt blikk på meg? GRATIAN:
Min sjel har møtt deg og skuet din sjel. Lik en stråle som skinner på en duggdråpe har jeg begynt å tindre i ditt dyrebare ansikt. Før var jeg ingenting annet enn en usynlig stråle. BEATRIJS:
Alt hva jeg var, har jeg forlengst glemt. Jeg er det timelige øyeblikk og du min deilige evighet. GRATIAN:
Er dette mitt? Er disse små føtter og disse fingre, og hele dette guddommelige legeme som dufter og ånder og blomstrer omkring mine følelser, er alt dette min eiendom? GRATIAN:
Verden lytter... Jeg hører dine tårer, glad krystall... | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 82]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
Å, sitrende handling, måtte du vare evig! GRATIAN:
(Meget mykt.)
Beatrijs... Beatrijs...
(Teppet faller.)
DJEVELEN:
(På podiet.)
Musikk!
(Hornmusikken gjaller. Folk mumler.)
SPÅKONEN MED KORTENE:
For noe pjatt! KOKOSSELGEREN:
Kvalmt kliss! Jeg spyr! ISENGRIM:
Jeg går min vei.
(Isengnrim oppover velen til høyre, forbi rosenbusken.)
DJEVELEN:
Vent til neste vers, din svartsjuke lømmel! ISENGRIM:
Svartsjuk? For sånn en bagatell? Nei, jeg er ikke av det slaget som trenger å løpe efter kvinnfolk. Jeg er en mann det lukter altfor godt av.
(Han går sin vei.)
DJEVELEN:
(Hever hånden, og musikken stanser)
Mine damer og herrer, er jeg en kvaksalver, en skrytepave, en nigger? Er jeg en spekkhogger eller en pratmaker? Kall meg en krake hvis ikke spillet mitt blir mye morsommere enn dette... Videre! Arene går. Trekk i tauene!
(Han plystrer og forsvinner.)
(Teppet går til side. Vi ser inn i et lite, tarvelig kammers. Beatrijs, fattigslig og trist kledd, sitter ved et lite bord og med en kurvflottet vugge ved siden av seg. Hun syr. Hennes syv år gamle datter sitter sammen med henne. Det er et utmagret barn som stirrer from for seg med glassaktige øyne. Det er kveld.)
BARNET:
Mor, det er den tiende dagen idag. Jeg har telt godt efter. BEATRIJS:
Tell helst ikke, kjaere barn...
(Fremfor seg, matt i stem{problem})
Ti dager...
BARNET:
Imorgen, det er én gang til å sove. Du sier alltid at far kommer imorgen... BEATRIJS:
Han kommer langt borte fra. Han har langt å reise. BARNET:
Men mor, blir det da aldri imorgen? | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 83]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
En gang kommer nok dagen. Og far skal stå i døren, med en stor pakke. BARNET:
Og far skal le. BEATRIJS:
Ja ... han skal le. Vi skal vaere lykkelige, alle sammen. BARNET:
Og i pakken er det en liten symaskin. Med ornt'lig nål.
(Barnet stirrer igjen tomt frem for seg. Beatrijs ser på henne. Vi ser hvordan brystet puster tungt. Vi ser hvordan hendene hennes streefeer seg ut mot det gjennomsiktige barnet, og hvordan hun faller fremover bordet, og hvordan hodet hennes luter. Pause.)
BARNET:
Mor. BEATRIJS:
(Retter seg opp.)
Tenk på noe annet, Marieke. Og la oss vaere stille. Veslebror sover. BARNET:
Mor, jeg er ikke sulten lenger... BEATRIJS:
(Klump i halsen, kysser Marieke på pannen.)
Mitt flinke barn! BARNET:
Det gjør så godt nør du kommer naer pannen min. BEATRIJS:
(Legger hånden på pannen til barnet.)
Ja. Vil du ligge ned? Vi må vaere helt stille. Veslebror sover. BARNET:
(Fremmedartet.)
Nei. Han sover ikke. Han tenker også. Bestandig det samme. BEATRIJS:
(Reiser seg plutselig, meget oppjaget.)
Gud! hjelp meg! Hva er det som er i ferd med å skje?
(Klagende og fortvilet.)
Å nei, det må ikke skje! Nei, det må ikke skje!
(Hun ser mot vuggen. Et kort skrik. Det er som om hun ikke tør naerme seg den. Hva ser hun?... I neste øyeblikk bøyer hun seg ned og tar barnet opp.)
Det er ikke sant!
(Hun står der som beruset.)
Hvordan kom noe sånt i tankene mine?...
(Hun keysser barnet lidenskapelig.)
Min lille gutt ... min stakkars, deilige gutt...
(Hun synfeer ned på stolen og gråter høyt.)
Gratian! Gratian! Gratian!
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 84]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BARNET:
Mor, hva gjør du?
(Barnet letter hendene sine og stryker morens kinn. Teppe.)
DJEVELEN:
(På podiet.)
Musikk!
(Han slår takten. Folk synger med.)
KVAKSALVEREN:
Er det noe å le av da? LYKKEHJULKONEN:
Dere skulle skamme dere, alle sammen. Den kvinnen der følte hva hun spilte. Jeg så tårene hennes. KVAKSALVEREN:
Så så! Har du ikke noe annet å fortelle? LYKKEHJULKONEN:
Dere er en bande med blodsugere, en flokk gribber - menn med kjefter som gapende juv og et hjerte som en liten gatestein!
(Tumult.)
DJEVELEN:
(Løfter hånden. Hornmusikken tier.)
Enhver sin glede! LYKKEHJULKONEN:
Sin glede? Kose seg med kroppen til en varm jente, gi henne sparken når hun har ruget ut eggene dine og le av tårene hennes! DJEVELEN:
Le? Hvem vil le her? Hvem gråter?
(Han knegger.)
Kom an, jeg skal la dere få se! Dere skal få se til øynene har fått nok. Dere skal få slikke på det som på en kremterte. Vi er her for å leve. Mitt spill er ikke noen spøk. Hi! Hi!
KVAKSALVEREN:
Hvis hun ikke liker fortsettelsen, kan hun ta lykkehjulet sitt og gå. DJEVELEN:
Kvinnfolk er altfor nysgjerrige til å følge det rådet. Men pass nå på. Nå kommer det noe dere ikke hadde ventet.
(Han banker på teppet med en bambusstokk.)
Hallo! Er dere ferdig der bak! Jeg plystrer:
(Han plystrer og forsvinner.)
(Teppet trekkes igjen til side. Vi ser en gate. Gaten er et øyeblikk tom. Så kommer en rik og vakker kvinne fra høyre; fra venstre kommer den meget fattigslige Beatrijs. Begge står rett overfor hverandre og måler hverandre med øynene.)
VAKKER KVINNE:
Hva vil du? Gå av veien for meg! BEATRIJS:
Mitt navn er Beatrijs. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 85]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
VAKKER KVINNE:
Hva angår det meg? Jeg har ikke lyst til å kjenne deg. BEATRIJS:
(Heftigere)
Mitt navn er Beatrijs. VAKKER KVINNE:
Du må vaere syk. Jeg bryr meg da ikke noe om hva du heter. Gå vekk! Jeg har ikke tid. BEATRIJS:
Min mann heter Gratian. Du har stjålet ham fra meg. VAKKER KVINNE:
Så! Er Gratian din mann? Jeg visste ikke at han var gift. BEATRIJS:
Vi var ikke gift. Han er min mann for Gud. VAKKER KVINNE:
Det lyder jo vakkert. Men Gud har sikkert tenkt seg om. For Gratian er nå min mann. Og jeg akter ikke å gi ham fra meg. BEATRIJS:
(Trist, nedtrykt)
Frue, pass Dem. Jeg selv ... jeg selv er redd for det dyret jeg er blitt. VAKKER KVINNE:
Jeg er ikke redd for deg. Hva grunn skulle jeg ha til det? Jeg kan godt forsvare det jeg har erobret. BEATRIJS:
Jeg advarer Dem, vokt Dem. Blodet raser og brenner i årene mine. VAKKER KVINNE:
Men menneske, hvilken grunn har du til å utfordre meg? Hva glede har du av en mann som har forlatt deg? BEATRIJS:
Mitt kjød har ingen lengsel efter ham. Men hans kjød skriker om hjelp. VAKKER KVINNE:
Tal tydeligere. BEATRIJS:
En hund kan på timers avstand høre ungene klage. Mannen som sover i Deres seng er døv for sine barn. VAKKER KVINNE:
Jeg visste ikke... BEATRIJS:
Her står jeg. Mine små barn er i nød. Jeg krever deres far tilbake. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 86]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
VAKKER KVINNE:
Jeg vil gjerne hjelpe deg. BEATRIJS:
Nei. Det som har suget av mitt bryst, spiser ikke av din hånd. VAKKER KVINNE:
Himmel, for en stahet. Jeg er vel god nok, skulle jeg mene! Bonsoir. BEATRIJS:
(Griper fatt i hånden hennes.)
Slik går du aldri herfra. Vokt deg! Det er en heftig drift. Du kjenner den ikke. Du har aldri følt melk i brystene dine. VAKKER KVINNE:
Nei, den er for grov!
(Hun klasker til Beatrijs i ansiktet. Vi ser Beatrijs synke på sine knaer, som halvveis bedøvet.)
BEATRIJS:
(Stønnende)
Jeg greier ikke mer... VAKKER KVINNE:
(Glatter på hanskene sine)
Og vaer en annen gang i det minste anstendig. BEATRIJS:
(Krypende på bakken)
Ha medlidenhet. Jeg tror jeg var enda skjønnere enn deg. Han elsket meg. VAKKER KVINNE:
Og det har han sagt deg! BEATRIJS:
Likegyldig hva han nå sier til deg, jeg har hørt det av hans egen munn mot mine lepper. Min drøm skulle vare evig... VAKKER KVINNE:
A, hold opp... BEATRIJS:
(Tryglende)
Han kan ikke vaere ny mer. Han kan i høyden gjenta seg. Gi meg det som tilhører meg. Jeg løfter mine to barn opp mot ditt nådige hjerte. Jeg kysser ... jeg kysser ditt skjørt. VAKKER KVINNE:
Jeg elsker ham. BEATRIJS:
Men du fortjener en mann med friske lemmer og jomfruelig blikk! VAKKER KVINNE:
Jeg elsker den mannen. Jeg er ennå ikke lei av ham. Hold opp! Du er en frekk løgnerske...
(Hun går sin vei.)
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 87]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
(På bakken)
Å! Å! hodet mitt... Det slukner for meg...
(I jamrende fortvilelse)
Det slukner for meg! Det slukner for meg!
(Hun banker hendene mot tinningene. Teppet faller igjen)
DJEVELEN:
(På podiet)
Musikk!
(Messingblåserne tramper. Folk tramper i samme takt. Barn klapper i hendene. Djevelen slår takten.)
TRYLLEKUNSTNEREN:
Hun der gjør det bra. Hørte du klasket på kjaken hennes? STJERNEKIKKEREN:
Herre-jesus! Det er jo hennes egen skyld. Hvorfor går hun ikke til hospitalet? TRYLLEKUNSTNEREN:
Kommer det mere? Jeg lurer på. hva hun vil foreta seg. Det er ikke stort hun kan gjøre. Hun er jo nesten gåen. DJEVELEN:
Stille! Komedien går sin gang. Jeg har lovet dere noe å kose dere med. Dere betalte for plassen deres da dere kom til verden. Tror dere jeg narrer dere? Tror dere jeg selger katta i sekken? Pengene dere gav meg, ligger i brysthårene mine. Jeg beholder min del. Men jeg skal gi dere deres. TRYLLEKUNSTNEREN:
Ikke prat så mye. Hva kommer nå? DJEVELEN:
Det kommer en herlig ulykke. Sitter alle godt i stolene? Der går teppet til side!
(Han plystrer og går bort.)
(Teppet er dratt til side. Vi ser hvite sykehusvegger. I en jernseng ligger Beatrijs. Sykehusnonnen sitter ved sengekanten. Pause.)
BEATRIJS:
(Våkner og vil rette seg opp)
Jeg kan ikke. Øynene mine ... øynene mine...
(Hun faller tilbake. Nonnen dekker hendene hennes.)
BEATRIJS:
(Reiser seg plutselig opp igjen)
Marieke, hvor er Marieke? Hvor er vuggen?
(Ser forskrekket inn i nonnens ansikt.)
Hvem er du?
SYKEHUSNONNEN:
Jeg er din søster, kjaerligheten. BEATRIJS:
Legg bort den masken. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 88]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
SYKEHUSNONNEN:
Jeg ser på deg med mitt sanne ansikt. BEATRIJS:
Nei, det skjuler seg noe bak blikket ditt. Det er noe du ikke vil la meg få vite. SYKEHUSNONNEN:
Jeg vil hjelpe deg av hele mitt hjerte. BEATRIJS:
(Med undertrykt raseri.)
Jeg ønsker ingen hjelp; den er som et påbud. Jeg vil ha mitt frie valg. Jeg vil følge mitt livs lidenskap!
(Hun blir svak)
Hva sa jeg nå?... Øynene mine... Øynene mine ... de brenner...
SYKEHUSNONNEN:
Du er ikke riktig frisk. Vaer stille. Du må hvile deg godt.
(Vi ser Beatrijs stirre forvirret fremfor seg. Hun griper nonnen i skuldrene.)
BEATRIJS:
(Med undertrykt stemme)
Hvor er barna mine?
(Nonnen bøyer hodet og begynner å be.)
Barna mine ... barna mine... Hvor er de?
(Sanseløs, stemmen brister)
Du ... du ... du myrder meg.
SYKEHUSNONNEN:
Vaer sterk. Du har begått en stor misgjerning. BEATRIJS:
Hva? Hva? SYKEHUSNONNEN:
(Mildt)
Vi har gjort alt hva vi kunne. Det var for sent. Gassen fylte hele rommet. Vi kunne bare redde deg. BEATRIJS:
(Smiler underlig)
Vent. Du går for fort...
(I forferdet angst.)
Nei! Nei! Nei! Jeg tør ikke høre på deg... Å! Å! Jeg har latt barna mine dø!
SYKEHUSNONNEN:
Du selv var også nesten kvalt. BEATRIJS:
(Slår seg på brystet)
Jeg har tilintetgjort mitt eget blod! SYKEHUSNONNEN:
Vaer rolig nå. Vi skal be sammen. BEATRIJS:
Jeg vil dø! Jeg vil dø! Forbannet vaere den hånd som bragte meg hit! SYKEHUSNONNEN:
Bann ikke. Gud hører deg. Barna dine er i himmelen, ved Hans side. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 89]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
(Smertefullt)
Marieke... Marieke... Du stirret sånn på meg da jeg lukket døren og vinduene. Nå vet jeg det: du så døden. Du løftet de magre fingrene dine opp til munnen min. Du spurte ikke. Du la deg bare på sengen ved siden av meg. Og veslebror lå i midten. Du var så lydig...
(Hun gråter)
Hu! Hu! du så døden som jeg ropte på. Og jeg, jeg lever!
(Hun kaster seg ned i putene. Hennes klagerop vedvarer. Nonnen tar korset som henger på brystet og kysser det.)
SYKEHUSNONNEN:
(Mildt)
Varherre tilgi deg.
(Hun folder hendene sine. Teppet faller igjen.)
DJEVELEN:
(På paradeplanken)
Musikk!
(Hornmusikken gjaller. Uro blant folk. Høylytt applaus.)
TERNINGMANNEN:
Pokker så fint! det er sannelig bryet verd. LOPPETEMMEREN:
Hun slipper nok billig fra det. TERNINGMANNEN:
Men hun må nok i fengsel. Det er klart. LOPPETEMMEREN:
Tror du? Det er da ikke noe vanlig mord? TERNINGMANNEN:
Det er det samme. Du har ikke rett til å ta livet av andre, selv om du gjerne vil dø med. LOPPETEMMEREN:
Men hun kan nok bli frikjent. TERNINGMANNEN:
Ikke hvis jeg var dommeren. Det hadde jeg ikke samvittighet til. LOPPETEMMEREN:
Pøh! Når en kvinne lar tårene renne som en sil, hva kan da en stakkars mann gjøre? DJEVELEN:
Hold opp med det levenet. Hvordan skal jeg få forklart saken på dette viset?...
(Til Tunge, som viser tydelige tegn til svakhet.)
Nå, hva feiler det deg?
TUNGE:
Jeg føler meg ikke riktig bra. Kan jeg få sette meg litt? DJEVELEN:
Men ti da stille, folkens!
(Til Tunge)
Du kan sette deg på huk, hvis det kan vaere til noen trøst.
TUNGE:
(På huk)
Varer det lenge ennå, dette spillet gjennom så mange år? Jeg blir så trett. Og Blikk, hva gjør du for noe? | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 90]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
DJEVELEN:
Han piller seg i nesa. TUNGE:
Blir han ikke trett av å se på? DJEVELEN:
Oi, oi, dere to helvetesvitner, dere jager meg skrekken på kroppen. Skal ikke Beatrijs komme på bena igjen?
(Han svinger med armene. Omfattende stillhet.)
Hysj!... Hva hører du?
(Blikk skjerper sin hørsel og kaster en fort følelse til Tunge.)
DJEVELEN:
(Vennlig)
Beatrijs?
(En pause)
Beatrijs, lever du ennå?
(Vi hører en glad latter bak teppet.)
Hajaja-há!
(Tunge retter seg opp.)
Mine dyrebare barn, vi kan fortsette spillet på stående fot. Hola! er alle på plass? En avant!
(Han plystrer og trekker seg bort. Teppet dras til side. Vi ser et frynset hotell. En rød lykt opplyser inngangen. En negerportier kommer og kikker langs gaten. Der ser han tydeligvis noen naerme seg. Han trekker seg raskt tilbake. Beatrijs, i oppsiktsvekkende klaer, kommer til syne arm i arm med Isengrim.)
BEATRIJS:
Siden den gangen har jeg tenkt på deg så ofte. Husker du meg? ISENGRIM:
Nei. Kvinnfolk faller like ofte ut av hukommelsen min som ut av senga mi! BEATRIJS:
Det var på et tivoli. Jeg danset med en ung mann. Du slo ham ut - og jeg lå i dine armer. ISENGRIM:
Sånt har jeg gjort så ofte. BEATRIJS:
Men den gang trakk dere kniver. Jeg ser deg ennå for meg - det brede brystet ditt fremoverbøyd, jern-hodet ditt høyt hevet, og kniven lik en stråle i neven. ISENGRIM:
Jeg kunne aldri tukle med kvinnfolk uten å slåss først. BEATRIJS:
Jeg tror jeg allerede den gang likte deg svaert godt. Du er så sterk. Det går varmt i meg bare du løfter på armen. ISENGRIM:
Er du ikke redd for å kjenne styrken min også på andre måter? Jeg er ingen bløtfisk - det skjønner du nok. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 91]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
Jeg vil vaere din tjenerinne. Jeg er god mot deg, og du er min eneste mester. ISENGRIM:
(Ler grovt)
Du snakker. som en jomfru! BEATRIJS:
Jeg snakker som en som for første gang oppdager den virkelige kjaerligheten. Jeg har hatt flere bleke eventyr. Men nå gir livet meg endelig min del. Jeg får lov til å sove ved din fotende. ISENGRIM:
(Tilfreds)
Fortell meg - den første kjaeresten din, hva var det for et krek? BEATRIJS:
Han så ut som en gresshoppe tror jeg. Jeg har glemt hva han het. ISENGRIM:
(Hovmodig)
En gresshoppe, ja min santen. Hør, jente, jeg liker deg ganske godt. Men du er kanskje litt slapp i holdet... BEATRIJS:
Du vet ikke hvordan jeg er. Jeg kjente meg ikke selv før jeg følte din kloke hånd hvile på hoften min. Men nå vet jeg det sikkert: du skal bli tilfreds. Får jeg et kyss?
(Han trykker henne brutalt mot seg.)
ISENGRIM:
Kom! BEATRIJS:
(Igjen ved hans munn)
Jeg er lykkelig. ISENGRIM:
(Rått)
Kom. Det brenner i hodet mitt.
(Han tar henne med inn i hotellet. Negeren kommer frem i inngangen og gliser. Teppet faller.)
DJEVELEN:
Musikk!
(Hornmusikken gjaller. Man synger. Det lyder rop fra folket.)
LYKKEHJULKONEN:
Du snakker om hønsehue! KOKOSSELGEREN:
Det er stor skam. TRYLLEKUNSTNEREN:
Snakk om skinnhellig tispe. STJERNEKIKKEREN:
Slik er alle kvinnfolk. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 92]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
KORTLEGGERSKEN:
Hva er det han sier, han med kikkerøret? LOPPETEMMEREN:
Det er sikkert ikke sant! LYKKEHJULKONEN:
Hva tror du ellers? Hva må vi ikke gjøre oss til for å behage de fine mannfolkene? Hva gjør de oss ikke til? Vi lever i skyggen av den kåte buken deres. DJEVELEN:
Hajajá! Hajaja-há! Mine kristelige brødre og søstre, få meg ikke sint. Dere er kommet for å glede dere, nyte hverandre, ifølge Ordet som ble kjøtt. Livet er en altomfattende omfavnelse. I kjaerligheten smelter hjertene sammen.
(Han ler litt.)
Hajaja-há! Tretten år er gått. Mitt spill naermer seg slutten. Jeg har bare en liten yndig bagatell igjen å vise. Alle mann på post? Sett i gang!
(Han plystrer. Han forsvinner. Teppet går til side. Vi ser gavlen til en nattkro. Det sner. Et par mennesker går forbi. Beatrijs viser seg i døråpningen. Bak henne høres lett dansemusikk. Hun har på seg et farveskrikende sjah Håret er vilt, med oppsiktsvekkende kammer. Det virker som om hun har drukket. Hun ler påtatt.)
BEATRIJS:
Pst! gutt, vil du ikke bli med meg? Jeg vet om noe fint. Noe som kommer til å glede deg.
(Ingen svarer henne. Hun gjør en vag bevegelse.)
AEsj! Ryk og reis!
(En gråhåret kvinne, ansiktet helt dekket av et sort slør, står foran henne.)
Hvem er du? Jeg har ikke ropt på deg? Jeg er bare for menn.
BEATRIJS' MOR:
Beatrijs, mitt stakkars barn. BEATRIJS:
Når du vet navnet mitt, så si meg ditt. BEATRIJS' MOR:
(Løfter på sløret)
Kjenner du meg ikke igjen? BEATRIJS:
Hvordan skulle jeg det? Jeg er ikke så gammel som du. BEATRIJS' MOR:
Du er av mitt skjød. Jeg er din mor. BEATRIJS:
Min mor... Vel! Vel! det burde jeg jo ha sett.
(Hun ler.)
BEATRIJS' MOR:
Det er gått så mange år... | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 93]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
Ja, men jeg skulle vel ha kjent deg igjen på det tiggende blikket ditt.
(Med rå stemme.)
Hva vil du meg? Jeg er fattig.
BEATRIJS' MOR:
(Mildt.)
Jeg bad deg ikke om noe.
(Hun rekker hendene sine frem.)
Se, Beatrijs, jeg vil trykke deg i armene mine.
BEATRIJS:
Det kan du ikke. Før så, da jeg var barn, kjente jeg armene dine: de var som en deilig vugge. Nå er de harde og fremmede, som en sykehusbåre. BEATRIJS' MOR:
Du er så oppjaget. Jeg kan roe deg ved hjertet mitt. BEATRIJS:
Det kan du ikke. En gang kom jeg til deg i fortvilelse. Da var du et sikkert tilfluktssted. Men det er mange år siden. Jeg var nettopp kommet ut av fengselet. Jeg fait ned på din dørstokk. Der sparket din tredje mann meg bort. BEATRIJS' MOR:
Jeg ville hjelpe deg. BEATRIJS:
Nei, du hadde ditt å stelle med. Livet har slynget frukten langt bort fra trestammen. BEATRIJS' MOR:
Barn kan vaere hårde. BEATRIJS:
Barna er ikke hårdere enn foreldrene. Enhver støtter seg på loven. Enhver har sin tid. Og resten har sine tårer. BEATRIJS' MOR
(Hun dekker ansiktet til med sløret)
Min mann er død. Jeg er alene. Er det ingensteds trøst å finne? BEATRIJS:
Det er best ikke å tenke. Og heller le. BEATRIJS' MOR:
Farvel.
(Beatrijs stirrer et øyeblikk frem for seg og gnir hånden over pannen. En eldre herre passerer.)
BEATRIJS:
Hei! Pst! Hvor går De hen?
(Den eldre herre snur seg.)
BEATRIJS:
(Tryglende.)
Se godt på meg. Er jeg ikke vakker nok?
(Går frem mot ham og byr seg frem.)
Elskling, er jeg ikke Deres seng verdig? Jeg har et stort begjaer inatt...
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 94]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
ELDRE HERRE:
Jeg har ikke tid. BEATRIJS:
Pøh! kom da, det koster ikke mye. Jeg skal varme føttene Deres ved ovnen min. Jeg skal...
(Hun hvisker noe i hans øre.)
ELDRE HERRE:
Nei, la meg vaere.
(Han løsriver seg og forsvinner.)
BEATRIJS:
AEsj! Han røyter!
(Negerportieren går forbi.)
BEATRIJS:
Hei der! svarte kamerat, ikke ha sånt hastverk da!
(Hun blunker. Negeren ler.)
Kan du ikke finne en times tid i lommeboka di!
(Negeren ler og går videre. Beatrijs vender seg mot oss og raser.)
For en tufs! er det da ingen som vil ha meg?
LYKKEHJULKONEN:
Et ludder er det hun er.
(Uro)
KOKOSSELGEREN:
For et syn! Det er uhørt. Du er ikke til å ta med en ildrake engang! LYKKEHJULKONEN:
Ha deg unna! Du får oss til å spy. BEATRIJS:
(Utfordrende)
Overøs meg ikke med aerbarheten deres. Den kjenner jeg ikke. Det er da noen av dere som har lyst på meg! Men her kan man se oss for lett. TRYLLEKUNSTNEREN:
(Oppreist, med neven i vaeret)
Hvis du ikke holder tåta på deg, så drar jeg deg ned fra plankene!
(Rop, applaus, latter.)
BEATRIJS:
(Med en annen stemme)
Hvem sier at han skal slå meg ned? ALLE:
(Tydelig enssinnet)
Vi! Vi! Alle sammen! Vekk! Vekk! BEATRIJS:
Her står jeg med kroppen min som en last som blir tyngre for hver dag. Kjenn dere selv i meg. Det er deres eget kjøtt dere spytter på!
(Bevegelse. Stillhet)
Jeg har lydig uttømt min menneskelige kraft. Jeg har hengitt mitt skjød til den vide sol. Jeg har båret mine barn i innvollene mine. I barnsnød har jeg betalt mitt moderskap. Jeg var fortvilet, som enhver, da jeg
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 95]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
mistet mine barn. Og som enhver har jeg vaert fylt av et nytt håp, av en ny livslyst. Jeg var en svak kjemper, men jeg har kjempet med mine tenner, min hjerne og mitt blod. Jeg har gitt alt jeg hadde, for bare å få noe tilbake. Så stor var min hunger. Og så små var hendene deres til å naere min store livslyst!... Å, tivolifolk, er jeg ikke et speil for dere?
(Leven. Langt borte hører vi hornmusikken.)
DJEVELEN:
(Fra det fjerne)
Hajaja-há!
(Folk stiger trappene ned til teatersalen.)
LOPPETEMMEREN:
Du er en heks! LYKKEHJULKONEN:
Helvete brenner i kroppen din! TRYLLEKUNSTNEREN:
Her stinker det av svidd menneskehud! STJERNEKIKKEREN:
Luften er full av fosfor. Det er ingen steder å gjøre av seg. BEATRIJS:
(Naermer seg proscenium. Blikk og Tunge følger efter henne.)
Det er ikke meg dere jager bort. Det er redselen i dere. Dere flykter for øyet som åpner seg i dere og som skuer inn i deres sjel.
(Vi ser uvilkårlig opp på det uhyrlige øyet som buler ut fra teltfronten. Folk trenger seg bakover i salen.)
BEATRIJS:
Men jeg vet, dessverre, hvor svart samvittigheten deres er. Dere er mer usle enn feige.
(Hun vakler.)
(Musikken er dødd hen. Folk vil bort. Det blir helt stille. Gratian trer ut av rosenbusken og står frem for Beatrijs. Beatrijs blir plutselig myk og skjelvende, streefeer armene ut mot ham.)
BEATRIJS:
(Med klar lyd)
Bror... Bror...
(Han spytter foran henne og går forbi. Beatrijs viker tilbake under slaget.)
BEATRIJS:
(Smertefullt)
Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort? Jeg visste ikke at jeg ennå kunne lide...
(Hun er oppløst i tårer. Hun kommer mot oss.)
Hjelp! Hjelp! Ensomheten, lik et sluk, suger meg nedover!
(Hun roper til oss:)
Hyklere! er det ingen som rekker meg hånden? Jeg trygler om én hånd fra de kalde klaerne deres. Min skamplett er å vaere menneske. Jeg har
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 96]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
spilt min ynkelige rolle. Jeg har utført min tjeneste! Jeg har utført min tjeneste.
(Hun går forferdet og snublende rundt på scenen.)
Mor! Mor! Hvor er du? Jeg føler at du vandrer gatelangs. Mor, jeg har løyet: det er en trøst, det er en trøst i kjaerligheten!
(Med ett ser hun mot krusifikset. Vår Herre kommer langsomt løs fra korset. I en skjønn bevegelse strekker han armene ut mot Beatrijs.)
BEATRIJS:
(På sine knaer)
Å, Gud! Det er trøst i Deg!
(Pause. Beatrijs reiser seg opp. Krusifikset står som før ubevegelig som støtt i sten.)
TUNGE:
(Nesten uten pust)
Beatrijs... Beatrijs... BEATRIJS:
(Kaster kammer og halskjede bort; taler med klar stemme.)
Mitt Blikk og min Tunge, jeg tar farvel med dere. Jeg legger mine sanser av. Jeg vet veien - alene.
(Tunge og Blikk synker langsomt sammen. Livet er slutt. Beatrijs går bort hvorfra hun kom. Stille.)
(Teppe)
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 97]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
Tredje akt
(Tredje akt begynner som den første. Den samme mørke sal. Den samme grønnaktige dis i klosterkapellet. Den samme klingende lyd fra klokkene. De samme nonner i korstolene. Vi ser i ett bilde de sortkledde nonnene, abbedissen og Jomfru Maria, som trofast, i Beatrijs' rolle, trekker i den doble klokkestrengen.
Når søstrene er gått bort, i samme orden som i første akt, går det grønnaktige florteppet opp, og Jomfru Maria trer hen til proscenium. Hun tar blomstene ut av marmorfatene og tenner røkelse i dem. Vi kjenner duften av den hellige røkelse. Jomfru Maria går med yndefulle skritt til side, tar sopelimen og feier det flisebelagte gulvet rent. Koret gir gjenlyd. Alt er stille. Med ett hører vi tre ganger banking med jernringen på klosterets plankeport. Jomfru Maria går over scenen. Hun gjør et tegn. Der står Beatrijs. De stirrer lenge på hverandre. Beatrijs begynner å skjelve og siger på kne.) BEATRIJS:
Søster, søster, jag meg ikke bort herfra... JOMFRU MARIA:
Enhver er velkommen i Herrens hus. BEATRIJS:
Søster, du kjenner meg ikke. JOMFRU MARIA:
Guds barn har intet navn. BEATRIJS:
Å, du er ren og full av tillit. Min synd er altfor stor. JOMFRU MARIA:
Guds miskunn er meget større. BEATRIJS:
Dette hus som du aerer ... å søster, jeg har forrådt dette hus! JOMFRU MARIA:
Dette hus har ikke merket noe. Det står høyt hevet over ethvert forraederi. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 98]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
A nei, hvordan skulle du forstå meg? Du var ikke her da jeg rømte. JOMFRU MARIA:
Tjenerne kommer og går. Tjenesten forblir uskje{problem} BEATRIJS:
Jeg har forspilt tjenesten. For tretten år siden. Jeg er søster Beatrijs. JOMFRU MARIA:
(I samme tone)
Jeg er søster Beatrijs.
(Beatrijs retter seg plutselig opp. Hun ser seg selv. Nu styrter hun ned foran alteret.)
BEATRIJS:
(Oppjaget)
Mor! Mor! Min grumsete sjel trygler om ditt lys! Den er blitt så liten. Jeg bar den i hendene mine mens jeg gikk hit... Å! Å! har jeg mistet den underveis? Jeg føler mine nakne håndflater. Bare noe søle henger igjen på fingrene...
(Hennes stemme forandres)
Mor! verden har oppslukt mitt legeme. Jeg har smakt på livet med grådig munn. Nå sitter det bare en bitter smak igjen på leppene. Livet i meg er fortaert, og jeg står her som en sluknet fakkel. Hvis du ikke gir meg tegn, kan et skriftemål aldri hjelpe meg!
(Hun vrir armene og strekker dem mot nisjen. Plutselig skriker hun og uttrykker stor redsel.)
Mor! Jeg ser deg ikke! Øynene mine er to sår! Å mørke, du blør!
(Hun har reist seg opp. Det er som om hun vil flykte. Da står Jomfru Maria der i skjønne himmelstråler.)
JOMFRU MARIA:
(Åpen lik et kors)
Mitt barn, det tegnet du ber om, skinner på ditt hjerte.
(Hun omfavner Beatrijs.)
JOMFRU MARIA:
(Mildt)
Tiden naermer seg for neste tidebønn. Beatrijs, du må ringe.
(Beatrijs forstår ikke riktig og stirrer som et barn...)
(Jomfru Maria løser opp livrepet, tar av seg den sorte kutten og nonnesløret. Hun gir det over i Beatrijs' armer. Så tar hun på seg den gylne kappen som ligger for føttene til Jesusbarnet og forsvinner bak alteret i det fiolette dyp.)
BEATRIJS:
(Kysser kutten og tar den på seg.)
Hellige kledebon, omgi meg med ydmykhet og forløs mine lemmer fra all sanselig prakt.
(Hun kysser livrepet og binder det om lendene.)
Heilige rep, bind mine hovmodige drifter i din rette tukts knuter.
(Hun kysser sløret, som hun setter på seg.)
Hellige slør, slukk mitt
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 99]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
hodes flammer og trykk lydighetens jevne stillhet på mine tinninger.
(Puster letter og tar noen skritt.)
BEATRIJS:
(Meget gripende og skjønn musikk)
Å, friske pust som lindrer meg, å, rene duft av lin, å folder som omgir meg som linjer av krystall, å slør som med vingers liflige sus mildt vifter mot mine skuldre - er du botens strenge kledebon?
(Hun vender seg om.)
(Jomfru Maria står i nisjen, med kappe og krone og med gudebarnet på armen. Det stråler et lys over bildet.)
BEATRIJS:
Skal jeg våge å be?
(Hun naermer seg alteret.)
(Korstolene blir synlige. Klokkene ringer av seg selv. Den doble klokkestrengen dingler i rommet.)
Hill deg, Maria, full av nåde, velsignet er du blant kvinnene og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nu og i vår dødstime. Amen.
(I mellomtiden er søstrene kommet frem i koret. De første har ikke umiddelbart sett mirakelet. Men nå blir de alle stående og stirre forbauset. Abbedissen, som er den siste som trer inn i kapellet, synes å vaere meget grepet. Nonnene faller på kne.)
SØSTRENE:
(Vi hører en summing av stemmer)
Bildet! Bildet! Bildet er vendt tilbake! Se bildet! Maria er steget ned fra himmelen! Se bildet! ABBEDISSEN:
(Stillhet mens hun taler.)
Søster Beatrijs, har du sett bildet vende tilbake? BEATRIJS:
(Skjelvende)
Moder, jeg vet ikke, kanskje vendte det tilbake mens jeg bad? Dere vil ikke tro meg. Jeg er løgnen selv. ABBEDISSEN:
Beatrijs, du frommeste av våre søstre, din hellighet stråler oss i øynene. Ditt enfold har vaert årsaken til et under. Halleluja! BEATRIJS:
Jeg er ikke slik! Jeg er tynget av synder... ABBEDISSEN:
Klokkene ringer av seg selv! Englene gleder seg ved Beatrijs' tjeneste. Halleluja! BEATRIJS:
Moder, jeg har ingen del i del som skjer. Jeg er et vrak som livet har skyllet opp på dette sted. | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 100]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
ABBEDISSEN:
Velsignede Beatrijs, din ydmykhet blomstrer i vår uverdige midte. Halleluja! Vi kneler for din fot.
(Alle kneler.)
BEATRIJS:
Moder, Moder, jeg forgår av skam. Tramp ikke med en så blind vrede på det ynkelige vesen som jeg er blitt. Reis dere! Reis dere! ABBEDISSEN:
Utkårede Søster, din enkle dyd fornedrer seg for oss. Din gudsfrykt kaster glans over klosterets stener. Led oss ved din hånd. La oss i skyggen av deg få nyte godt av den nåde som ble deg til del. BEATRIJS:
Reis dere! Knaerne deres tynger på mitt hjerte. Reis dere! Reis dere! Tiden er ute. Å, la min bot vaere så tung som min skyld! Jeg skal skrifte alt...
(Abbedissen reiser seg. Klokkene tier.)
ABBEDISSEN:
Det er en merkelig iver som driver deg. Ditt ord har en bitter klang. BEATRIJS:
Det er tretten år siden. Jeg var den yngste av dine underordnede. Min uskyld blomstret i mine bønner. Jeg levet uten angst, lik et barns ånde. Da, en natt, hørte jeg ropet fra verden. Det sitret gjennom mitt kjød. Jeg kunne ikke stå ham imot... Og han kom her ... de hvite tennene som lo imot meg, flammer fra to blå øyne, to kjaertegnende hender. Han var det forjettede liv. Jeg fulgte den unge mannen. ABBEDISSEN:
Mitt barn, du tar feil. Du har vaert her dag for dag, som en ren og innviet blomst i vår orden. BEATRIJS:
Jeg har levet med ham og delt hans nytelse. Ved hans bryst glemte jeg dere alle. ABBEDISSEN:
Beatrijs, vårt hus var fylt av deg. BEATRIJS:
Gud, du som ser meg, hjelp meg til å fremsi mitt skriftemål. Hjelp meg til å føre bevis for mitt dype fall. Jeg tørster efter Din dom!
(Gratian viser seg)
Moder, Moder, se! Det er et virkelig mirakel! Se hit, hit til denne kanten. Der kommer Gratian, vitnet om min ukyske ild som han delte med meg.
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 101]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
ABBEDISSEN:
Jeg ser bare alteret og veggene. Gulvet er urørt. BEATRIJS:
Der! Der! Med ham har jeg drevet hor. Brystene mine ble en feber som glødet ved hans leber... Gratian, hold deg rolig. Min Moder vil se deg... ABBEDISSEN:
Jeg ser ingen, uten deg og søstrene. NONNENE:
(Mumler rytmisk i kor, mens spillet går videre; Beatrijs' ord høres over mumlingen.)
Hill deg, du rene Beatrijs,
din sjel strømmer
som en kjølig kilde,
full av lysets perler.
Ditt vesen lutrer
luften som våre bønner
stiger opp igjennom!
(Beatrijs vil komme naermere Gratian. Gratian forsvinner.)
BEATRIJS:
Jeg gjør mitt beste for å fortelle deg sannheten... Mitt hode er ikke så sterkt... ABBEDISSEN:
Du har vaert altfor streng i din faste. Du har overvurdert dine krefter. BEATRIJS:
Nei, min munn lå ved jordens bryster. Jeg drakk som et dyr. Så fikk jeg barn. Og så vinket døden på meg. Min Moder, hør godt efter. Det liv som Gud gav meg, ville jeg kvele med egne hender. Mine barn har jeg myrdet. ABBEDISSEN:
Du fantaserer. Tilsmuss ikke lenger det fromme eksempel vi har i deg. BEATRIJS:
Din godhet har ingen ører. Jeg hadde to barn. Marieke...
(Hun stanser. Marieke kommer til syne)
Marieke... Marieke ... mitt stakkars blod!...
NONNENE:
(Mumler rytmisk i kor)
Hill deg, lykksalige Beatrijs,
smertens lilje,
å rene lys
som åpenbarer for oss
himmelens vei.
En pil av sølv
farer mot himmelen!
| |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 102]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
Ser du ikke mitt forvillede, lille barn?
(Marieke forsvinner.)
BEATRIJS:
(Smertelig)
Det er noe som går i stykker ... det er noe som går i stykker... ABBEDISSEN:
Vaer stille. BEATRIJS:
Gud! gi meg kraft til å bekjenne alt!... Jeg har opplevet byen, med de tusen boliger. Oljen fra dens lamper klebet ved mine kinn, sølen hang som slim ved mine føtter. Til hundre skitne hender lånte jeg mitt skjød... Da kom min egen mor til meg. Min tunge var sur. Jeg bespottet hennes bryst med galle!
(Vi ser hennes mor.)
ABBEDISSEN:
Beatrijs, din stemme svir i vår samvittighet. Du har hevet deg høyt over verdens støv. BEATRIJS:
(Til sin mor.)
Kvinne, du som fødte meg, jeg trygler deg, anklag meg. Straffen er søtere enn din medlidenhet! NONNENE:
(Felles)
Hill deg, hellige Beatrijs,
Du står mellom søylene
i Guds hellige forgård.
Dine fingre synger.
En stjerne blinker på din panne,
lidelsens bro!
Å, tårers regnbue!
Å, glade forbønn!
BEATRIJS:
(Til sin mor)
Gå ikke bort! Jeg er ditt barn. Jeg trenger din levende anklage!
(Beatrijs' mor forsvinner.)
ABBEDISSEN:
Når du angrer slik, hvor stor må da ikke vår skyld vaere ... å Gud, den reneste blant dine jomfruer tilintetgjor sitt jordiske kledebon av kjaerlighet til Deg. Miskunn Deg over oss! BEATRIJS:
Jeg kan ikke mer enn det jeg nå har gjort. Jeg har skriftet mine synder. ABBEDISSEN:
Du har gjort oss små | |||||||||||||||||||||||||||||||
[pagina 103]
| |||||||||||||||||||||||||||||||
BEATRIJS:
Nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Nå kan jeg vaere som en av dere, på mine bare føtter. Min iver vokser. ABBEDISSEN:
Beatrijs, du er opphøyet over oss. Jeg kan ikke lenger befale over deg. BEATRIJS:
Jeg vet min oppgave. Jeg må ennå vinne min trøst. Jeg har ingen tid å miste. Min time står skrevet et sted. Jeg må vaere botferdig. ABBEDISSEN:
Hva vil du gjøre. BEATRIJS:
Som Maria. Vaere tålmodig. Og tjene.
(Korset reiser seg i hele sin bredde. Det grønne florteppet faller. Søstrene, i to rekker, går opp mot alteret. Abbedissen i midten. Beatrijs tar fyrtøyet og tenner én for én av de seks kjertene.
|
|