Beatrijs. I legende, saga, epos, novelle og drama
(1990)–Anoniem Beatrijs–
Auteursrechtelijk beschermd
[pagina 25]
| |
[pagina 27]
| |
Min diktning gir så skral gevinst
at jeg har fått det venneråd
å ikke øde and på dikt.
Men, for Maria, hun som var
en urørt jomfru, selv som mor,
tar jeg et under til motiv
- et Gud lot skje for hennes skyld -
den Herliges, som gav Ham liv.
En nonne vil jeg dikte om.
Gud, la det i din nåde skje
at jeg må finne rette ord,
slik at fortelling og moral
blir sannhetskravet underlagt
slik broder Gijsbrecht formet det,
den fromme wilhelmitermunk!
Han var en verdig, gammel mann
og fant motivet i en bok.
Den nonne jeg forteller om
var høvisk og av edelt sinn.
Og ikke finnes det idag
en nonne som er henne lik
i adferd eller øyenslyst.
Uhøvisk var det om jeg skrev
om hennes lemmers velskapthet
og priste hennes skjønnhet her.
Så la meg heller si hva hverv
hun hadde hatt i fiere ør
i klosteret, hvis drakt hun bar:
Hun skjøttet sakristanens hverv,
og trygt tør jeg forsikre om
at hun var aldri slapp og sen
i døgnets mange gjøremål,
men arbeidet med liv og lyst:
Hun ringte klokkene til bønn,
hun passet lys og altersølv,
hun vekket andre, når de sov.
| |
[pagina 28]
| |
Selv var hun ikke helt gått fri
for kjaerligheten den som gjør
så mange underverk på jord.
Den volder undertiden skam
og synd og sorg og bitterhet,
men undertiden også fryd.
Den gjør en vismann til en narr
og - om han vil det eller ei -
må han erkjenne han fór vill.
Den kjaerligheten raser i
vet ei om taushet eller ord
vil gi hva hjertet drømmer om.
Og mange har den gitt en knekk
som bare den kan rette opp.
Én gjør den til en ødeland,
som ville voktet alt sitt gods
om ikke Amor bød ham gi.
Og det fins folk, hvis trofasthet
byr dem å dele alt de har
i fellesskap og kjaerlighet:
velstand og glede, ja, selv sorg.
Slik kjaerlighet er troskap selv.
Men ikke tør jeg si den sum
av lykke og av ulykker
som føres bort av Amors flod.
Legg ikke nonnen dét til last
at hun var svak og forsvarsløs
og fait i kjaerlighetens garn.
For Djevlen har et siktemål:
Han frister alle, uten stans,
ved dag som natt, ja, døgnet rundt,
og bruker all sin list på det.
Han fristet nu med kjødets lyst,
- en kunst han mestrer suverent.
Hun trodde dødens stund var naer
og bad til Gud og bønnfalt ham
om trøst og kraft fra Herren selv.
Hun sa: «Mitt sinn er tynget ned
og blør av kjaerlighetens sår.
Du vet det godt, du som ser alt,
og for hvis blikk alt skjult står klart,
at svakhet bringer meg til fall.
Jeg lenges mot et annet liv
og kaster gjerne nonnens drakt.»
| |
[pagina 29]
| |
Og hør så hva som inntraff nu:
Hun skrev, med ydmykt sinn, et brev
og sendte det med bud til ham
hun hadde gitt sin kjaerlighet.
Hun bad ham komme til seg straks
og lovet ham en verdig lønn.
Og budet fant den unge mann,
som mottok brevet, åpnet det
og leste hva hans kjaere skrev.
Da fylte lykken helt hans sinn.
Han måtte gjense henne straks.
Helt fra det fylte tolvte år
var de i kjaerlighetens vold,
og begge kjente vel dens kval.
Han red en snarvei til han kom
til klosteret, der nonnen var.
Der ventet han ved inngangen
og undret om han fikk et glimt
av henne, og et ord i hast.
Hans ventetid ble ikke lang,
for der kom hun! De vekslet ord
inn mellom stengene av jern
i kloster-lukens sprinkelverk.
De sukket ofte, begge to,
hun inne, og han utenfor,
for kjaerlighetens vekt er tung.
Slik gikk en stund, og ikke kan
jeg si med ord hvorledes hun
da skiftet farve, gàng på gang.
«Jeg arme stakkar», sukket hun,
«A, kjaere venn, min sorg er tung.
Si meg et ord, ja, gjerne to,
som bringer trøst til sjel og sinn.
Hos Eder søker jeg min trøst.
Mitt hjerte lider av et sår
som elskovs brodd har efterlatt,
og ingen glede kan jeg få
om ikke I drar brodden ut.»
Da svarte han med ømme ord:
«I vet, venninde, vel fra før
at vi har båret lenge på
en vektig kjaerlighetens bør.
Men aldri fant vi leilighet
| |
[pagina 30]
| |
til kjaertegn og hengivne kyss.
Ma Himlens Gud forbanne selv
gudinnen Venus hun som gav
oss kjaerlighetens blomsterflor
for kun å la det visne hen.
Straks I vil vise meg den gunst
å legge nonnedrakten av
og lar meg vite at I vil
at vi skal flykte bort herfra,
da vil jeg la en skredder sy
to drakter av den beste ull.
Og kjolen kanter vi med skinn,
og kappen skal ha pelsverksfôr.
Jeg svikter aldri, selv i nød.
Med Eder vil jeg møte alt:
sorg, kjaerlighet, alt, godt og ondt.
Her er mitt ord, min hånd på det.»
«Min kjaere venn», lød nonnens svar,
«Jeg stoler trygt på Eders ord
og følger Eder gjerne-bort,
så langt, at ingen nonne her
kan tenke seg så langt avsted.
Kom hit i nattemørkets ly
og vent og vaer på utkikk her
i havens mørke, på det sted
hvor nyperosen står i blomst.
Vent her, så drar vi sammen bort.
Og Eders hustru vil jeg bli
og følger Eder dit I vil.
Om ikke jeg blir rammet straks
av sykdom eller hindringer,
så lover jeg å komme visst.
Og at I da må vaere der,
det er mitt hjertes ønske, venn.»
Slik lovet de hverandre tro.
Han bød farvel og gikk avsted
dit hvor hans hest stod bundet fast.
Han sprang i sadlen, fort og lett
og red avsted i strak galopp
til byen, over markene,
med sinnet fylt av kjaerlighet.
I byen kjøpte han to stoff,
et blått, og et skarlagensrødt.
| |
[pagina 31]
| |
Og skredderen fikk grei beskjed:
En prektig kappe, kyse óg,
en kjole, og en vinterdrakt,
og alt var kantet mykt med skinn.
Og alle de som så det, sa
at aldri hadde kvinneklaer
vaert kantet med så deilig skinn.
Han kjøpte belte, saks og pung
til henne, alt var godt og dyrt.
Han kjøpte kyser, gullringer
og smykker til ethvert slags bruk.
Han kjøpte all den pynt og stas
som alle hustruer må ha.
Så tok han med fem hundre pund.
Da kvelden kom, og mørket falt,
da red han, usett, bort derfra.
Han bragte all sin rikdom med
som bør og vekt på hestens rygg.
Så red han rett til klosteret.
I haven, slik hun hadde sagt,
der nyperosen stod i blomst,
der hvilte han i gresset, mens
han ventet til den kjaere kom.
Historien tier nu om ham
og velger nonnen til motiv.
Da klokken klang til matutin,
var hun som lam av hjertesorg.
Da salmene var sunget av
de nonner og noviser som
var samlet der i klosteret,
og da de vel var kommet hjem
igjen til dormitoriet,
satt hun igjen i kirkens kor,
alene, hensunket i bønn,
slik hun så ofte hadde gjort.
Hun knelte ned ved alteret
og bad av hjertets dype nød:
«Maria, Mor, Velsignede,
mitt legem orker ikke mer
å pines under nonnens drakt.
Selv kjenner du jo den natur
vi mennesker baerer i vårt bryst.
Du vet at jeg har fastet, bedt,
| |
[pagina 32]
| |
og tuktet meg med botens pisk:
Forgjeves har jeg båret alt.
Jeg stunder ut mot verdens liv.
Såsant som du min Frelser mild,
ble korsfestet blant røvere
og måtte lide Korsets død,
og gjenoppvakte Lazarus
fra graven, der han lå som lik,
så se du nådig til min sorg
og vaer barmhjertig med min synd,
for jeg er falt i verdens garn.»
Så gikk hun ut av kirkens kor,
forbi Marias billede.
Der knelte hun og bad en bønn,
en bønn til Herrens egen mor:
«Maria», ropte hun i sorg,
«Jeg klaget til deg, natt og dag,
og gråt over min bitre lodd.
Men uten virkning var min bønn.
Og snart formørkes min forstand
om jeg beholder nonnens drakt.»
Så fjernet hun sitt nonneslør
og la det for Marias fot.
Så tok hun av de tunge sko.
Hva mere gjorde hun? Jo, hør,
hun hengte nøkleknippet opp
ved Herrens moders billede.
Hvert ord jeg sier her er sant!
Men hvorfor hengte hun det der?
Jo, hvis man lette efter det,
fant man det saktens nettopp der.
For det er skikk at de som går
forbi Vår Frues billede
skal stanse i aerbødighet
og si et «Ave», før de går.
«Ave Maria», hvisket hun
og hengte nøkleknippet der.
Så gikk hun ut fra klosteret,
kledd i en kjortel, intet mer.
Hun kom til porten, som hun fort
fikk åpnet med behendighet.
| |
[pagina 33]
| |
Så trådte hun forsiktig ut,
stillferdig, uten noen lyd.
Til haven kom hun, skjelvende.
Da følte han at hun var naer
og sa: «Min kjaere, ikke frykt.
Det er en venn I møter her.»
Idet de møttes, følte hun
at hun ble skamfull, for hun var
kledd kun i kjortel, barhodet
og uten sko på føttene.
Da sa han: «Hjertenskjaere venn,
hvor godt I sikkert ville kle
en vakker drakt med vakker pynt!
Vaer ikke vred på meg, om jeg
gir Eder det, på stedet her.»
Og under nyperosens hegn
fikk hun alt det hun trengte til,
gitt av en god og gavmild hånd.
To drakter gav han henne der.
Det var den blå hun straks tok på.
Den passet henne, fullkomment!
Da smilte vennen glad og sa:
«Min elskede, det himmelblå
er vakrere enn nonnegrått.»
Så trakk hun på et strømpepar
og sko fra Spanias rike land:
de passet henne bedre enn
de tunge sko som nonner har.
En snehvit silkekyse ble
så overrakt av hennes venn.
Hun satte kysen straks på plass.
Da skjenket hun den unge mann
det første kyss, et kyss på munn.
Da så han, der hun stod for ham,
at grålysningens stund var naer.
Han hentet hesten, henne tok
han foran seg på salknappen.
Slik red de bort før dagen randt,
og ikke én forfulgte dem.
Da solrenningens time kom,
da bad hun: «Herre, verdens trøst,
vaer du vart vern fra denne stund!
Nu ser jeg dagen bryte frem.
Om ikke vi var flyktet bort.
| |
[pagina 34]
| |
da ringte jeg til messe nu,
slik som det alltid var min plikt
i Herrens hus i klosteret.
Må flukten ikke bli til sorg!
Den verden jeg har vendt meg til
er uten tro og trofasthet.
Den minner om en kremmersjel
som selger flitterstas, til pris
som ringer av det pure gull.»
Da utbrøt han: «Min egen brud,
om noengang jeg svek mitt ord,
da måtte Herren straffe meg!
Hvor enn vi er, skal ingen ting
i verden kunne skille oss
før døden skiller oss for godt.
Kan I da alt bebreide meg
for ondskap eller troløshet?
Jeg elsker Eder, og mitt sinn
har ingen plass for en rival,
nei, ikke engang keiserinnen.
Ja, vant jeg hennes kjaerlighet,
ble jeg dog trofast Eders venn.
Ha tillit til meg, kjaereste!
Jeg bringer med, i toppet mål,
fem hundre pund i edel mynt.
Bestem da, kjaere, over alt!
På ferden gjennom fremmed land
tør vi nok sikkert regne med
at vi har nok til syv års bruk.»
Slik kom de, der de red i skritt,
i morgenstunden, til en skog
hvor himlens fugler holdt en skjønn
konsert, som hørtes viden om.
Hver fugl sang ut, hver med sitt nebb!
Og blomsters spede begerblad
sprang ut blant markens grønne gress:
En øyenslyst! En herlig duft!
Og himmelhøy og himmelblå
var luften rundt, og alle traer
bar løwerk, friskt og frodiggrønt.
Da falt hans blikk på henne, som
han hadde gitt sin kjaerlighet.
Han sa: «Min kjaere, om I vil.
| |
[pagina 35]
| |
stig av og flett en blomsterkrans.
Her dveler vi en herlig stund
og leker kjaerlighetens lek.»
«Ti med det liderlige snakk!
Skal marken tjene som vår seng,
og skal jeg ligge her som én
som tjener penger med sin kropp?
Nei! Jeg er ingen villig tøs!
Men den er grov og liderlig
som tenker slik og taler slik.
Å, jeg ulykkelige sjel!
Gud hater den som taler slik.
Tal ikke mer om den slags ting!
Lytt heller til hvor dalen her
er fylt av fuglesangens kor.
Da faller ventetiden mild.
Først når vi hviler, kropp mot kropp,
i ektesengens hellighet,
da kan I gjøre alt med meg,
som Eders hjerte har begjaert.
Men ordene som falt her nyss
har fylt mitt sinn med bitterhet!»
Da sa han: «Kjaere, bli ei vred,
jeg talte slik som Amor bød.
Må Herrens vrede ramme meg
såsnart jeg taler slik igjen.»
Hun svarte: «Alt er tilgitt, venn.
Blant alle under himlen er
I den jeg tok min tilflukt til.
Om Absalon fikk liv igjen
og jeg ble sikkert garantert
et liv hos ham i overflod,
var dét mitt hjerte ikke nok.
Jeg valgte Eder om igjen!
Og aldri kan jeg bringes til
å glemme Eder, noengang.
Om jeg var hist i Paradis
og I fremdeles her på jord,
steg jeg til Eder ned igjen.
Må Herren ikke straffe meg
om dette ord er altfor djervt!
Selv Himlens minste glede har
slett ingen jevnbyrdig på jord.
Kun Himlen er fullkommenhet,
| |
[pagina 36]
| |
og sjelens ene glede er
å elske Herren, uavbrutt.
Vart liv på jord er lidelse,
og intet her har varig verd
mot Himmelrikets herlighet.
Vis er kun den, som lengter dit.
Men jeg skal flakke om på jord.
Snart faller jeg i syndens garn
for Eders skyld, min egen venn.»
Slik stiltes spørsmål, slik fait svar,
mens de red bakke opp og ned.
Men ikke. kan jeg dvele ved
alt det som hendte mellom dem.
De fulgte veien like frem
helt til de fant en landsby, som
la trygt beskyttet i en dal.
Den festet de sitt hjerte ved
og bodde der, syv hele år,
i rikdom og i overflod.
De lekte kjaerlighetens lek
og hadde snart to vakre barn.
Men så, da de syv år var gått,
og alle pengene var brukt,
da måtte de avhende alt
de hadde hart med hjemmefra:
Klaer, smykker, hesten, alt ble solgt
for halvparten av sin verdi.
Men snart var summen svunnet bort.
Der stod de, rådløse, fortapt.
Hun kunne vel ha tjent en slant
pa søm, men maktet ikke slikt.
Så ble det dyrtid der de var
på både kjøtt og vin og øl
og alt man ellers lever av.
Der stod de, i fortvilelse,
og ville saktens heller dø
enn å gå rundt med tiggerstav.
De skiltes av den bitre nød.
Med sorg og i fortvilelse
brøt han det ord han hadde gitt,
lot henne sitte der i nød
og drog alene hjem igjen.
De så hverandre aldri mer.
| |
[pagina 37]
| |
Men barna ble hos henne der,
to usedvanlig vakre barn.
Hun sa: «Nu rammes jeg av det
jeg alltid fryktet ville skje.
Her er jeg, sviktet og forlatt
av ham jeg skjenket all min tro.
Vaer nådig, mild, Maria, Mor,
og be for meg og mine barn,
og la oss ikke dø av sult.
Hva gjør jeg arme kvinne nu?
Må kropp og sjel nu smusses til
i synderinners gjerninger?
Stå du meg bi, Maria, Mor!
Selv om jeg mestret sømmens kunst
så tjente jeg vel aldri nok
på fjorten dager til et brød?
Nu tvinger nøden meg avsted
fra byen, ut på markene,
så jeg kan tjene med min kropp
til mitt og barnas livsopphold.»
Så drog hun til et liv i synd
- fra sikker kilde vet vi det -
og tjente så, syv år, sitt brød
som «alles eie» rundt omkring.
Det liv hun levet slik i synd
og uavbrutt fornedrelse
gav henne ingen gledesstund,
men dyp og varig vemmelse.
Det rakk til usselt livsopphold
for barna og for henne selv.
Dog, la oss ikke dvele ved
den dødssynd og den dype skam
hun levet i i fjorten år.
Men aldri glemte hun én gang
- i sorgen og den bitre nød -
å be hver dag i trofasthet
en bønn til Herrens egen Mor.
Det gjorde hun til Hennes pris
og bad om å bli frigjort fra
det synderinnens åk hun bar,
det som i fjorten lange år
var hennes bør av synd og skyld.
Hvert ord jeg sier her er sant!
| |
[pagina 38]
| |
Først levet hun syv år med ham
hun hadde avlet barna med,
han som forlor henne i nød
og fylte hennes liv med sorg.
Så fulgte det syv nye år.
Men hør så? hva som siden kom!
Da nu de fjorten år var gått,
da vakte Gud i hennes sinn
så inderlig en anger, at
hun sikkert heller ville valgt
å få sitt hode hugget av
fremfor å leve i den synd,
den kjødets synd hun kjente nu.
Hun gråt hver dag, hun gråt hver natt,
og tårene tok aldri slutt.
Hun bad: «Du som er Herrens mor,
du, utvalgte blant kvinners tall,
forlat meg ikke i min nød!
Maria, hør mitt vidnesbyrd,
det, at min synd er blitt min sorg,
min sorg og bitre hjertekval.
Min synd er stor, jeg minnes knapt
det hopetall jeg syndet med.
Jeg ber om nåde. Hva vil skje
med meg på Dommens store dag? -
når alle synder klart trer frem
(den rikes som den fattiges)
for Herrens øyne, som ser alt.
Da skal det bøtes for den synd
man aldri skriftet for en prest
og sonet med et ydmykt sinn.
Alt dette vet jeg uten tvil,
og derfor nages jeg av angst.
Bar jeg en botsdrakt all min tid,
og krøp jeg om fra sted til sted
på alle fire, hender, knaer,
i vadmel, barføtt, uten sko,
så var det ennu ikke nok
til å få slettet ut min synd.
Du, Herrens Moder, vaer min trøst,
du. Kilde over all forstand!
Du har jo frikjøpt mer enn én,
du frelste selv Theophilos,
| |
[pagina 39]
| |
en dypt forherdet synder, som
forskrev seg selv til Djevelen,
ja, hele seg med, kropp og sjel.
Slik ble han Djevelens vasall.
Men du, Guds Moder, frelste ham!
Selv om jeg står her i min synd,
tilsmusset og utrøstelig,
så husk, Maria, at jeg bad
en bønn hver dag, og priste deg,
om dagen enn var full av synd.
Maria, vis medlidenhet!
Jeg ber deg i min dype nød
fordi jeg trenger all din hjelp.
Jeg har den oppmuntring til håp
at den ble aldri uten svar
som hilste deg og så hver dag:
«Ave Maria, du Guds mor.»
Den som i glede ber sin bønn
kan trøstig leve i det håp
at han får hjelp, når mest det trengs.
Med nåde signer du hans bønn,
du, Signede av Herren selv!
Du hilstes av din egen sønn
i Nazareth, da englen kom
som budbringer fra Herren selv
om Jomfruens bebudelse.
Og derfor tror jeg at min bønn
vil vaere velbehagelig
for deg, som mildt og nåderikt
bønnhører den som ber til deg.
Ja, satt vi fastlåst i vår synd,
så ville du i miskunnhet
frikjenne oss for Kristi skyld.»
Slik lød en synderinnes bønn.
Slik klaget hun sin bitre nød.
Så brøt hun opp en vakker dag
med et av barna ved hver hånd
og vandret så, fra egn til egn,
fra by til by, i fattigdom,
og slet seg frem som tiggerske.
Så lenge flakket hun omkring
at hun kom hjem til klostret, hvor
hun hadde levd sitt nonneliv.
| |
[pagina 40]
| |
Hun kom mot kveld, ved solefall,
og banket på en enkes dør
og bad - i kristen ydmykhet -
om nattely for alle tre.
‘Jeg kan vel ikke nekte det’,
var enkens svar, ‘for barnas skyld,
for de ser meget trette ut.
Sitt ned og hvil en liten stund,
så vil vi sammen dele det
som Herren unner oss til mat
i Moderens, Marias navn.’
Så ble hun der med sine barn.
Og gjerne skulle hun ha visst
hvor alt var fatt på klosteret.
‘Fortell meg, kjaere, om det er
et nonnekloster, det vi ser?’
‘Ja, det er riktig, på min tro,
og det et riktig vakkert et.
Dets make har man aldri sett.
Om nonnene som lever der
har faktisk aldri jeg hørt si
et krast, ufordelaktig ord,
et ord til klander og kritikk.’
Men hun som satt hos barna, sa:
‘Mon det er rett å si det slik?
For jeg har nylig hørt at folk
har baktalt en av nonnene.
Om ikke jeg har misforstått
så gjaldt det visst en sakristan,
- og det var ingen løgners ord -.
Hun rømte bort fra klostret her
for fjorten år siden idag.
Og ingen vet hvorhen hun drog
og hvor hun trakk sitt siste sukk.’
Da svarte enken indignert:
‘Hva er da dette for slags snakk?
Vaer ikke urettferdig mot
vårt klosters gode sakristan,
eller dra bort på timen straks!
Hun som har sakristanens hverv
har skjøttet det i fjorten år,
og alltid har hun gjort sin plikt.
Og bare mens hun selv var syk,
har andre trådt i hennes sted.
| |
[pagina 41]
| |
Nei, bare en forherdet sjel
kan baktale vår sakristan,
for aldri har en nonne hatt
en sjel så ren som hennes er.
Ble alle klostre gjennomsøkt
- imellom Elben og Garonne -
så fant man aldri noen sjel
mer from enn denne nonnens er.’
Hun undret seg ved disse ord,
hun, som satt fast i syndens garn.
Hun sa: ‘Men vet I navnene
på denne nonnens mor og far?’
To navn ble nevnt. Da skjønte hun
at enkens ord gjaldt henne selv.
Å, Gud, så inderlig hun gråt
på kne, ved sengens fot den natt!
Hun sa: ‘Det ene håp jeg har
er angeren i hjertets dyp.
Vaer du min hjelp, Maria, Mor!
Min synd er blitt min pine, slik
at om jeg så en glohet ovn,
hvitglødende av hissig ild
mens flammetunger slikket ut,
så steg jeg rolig inn i den
for å bli renset for min synd.
Du, Herre, du som er vårt vern,
har strengt forbudt oss motløshet.
Din miskunnhet er alt mitt håp,
selv når jeg martres av min angst
og fristes til forferdelse.
Så stor en synder finnes ei,
så stor, at efter du kom hit
som menneske blant mennesker
og døde korsets bitre død,
at du har latt hans sjel gå tapt.
Den angrende som søker trøst
vil finne trøst, - hvor sent han kom!
Selv har du gitt oss klart bevis
i den av de to røvere
som hang ved Herrens høyre hånd:
Han er for oss et trøstens tegn.
Han unngikk straffen og ble frelst...
Dyp anger overvinner alt!
Og røveren er vårt bevis.
| |
[pagina 42]
| |
Du sa til ham: “Se du skal bli
med meg idag, til Paradis
og sitte ved min side der.”
Enn vidre, Herre, vet vi om
at manndraperen Gisemart
bad deg om nåde før sin død.
Han bød deg ikke gods og gull,
men anger, anger for sin synd.
Å, Herre, uutgrunnelig
er nåden. Aldri maktet man
å tåmme havet på en dag
og tørre det til siste bunn.
Vår synd er stor, men større enn
er Herren og tilgivelsen.
Maria, Mor, vis ikke bort
min sjel fra din barmhjertighet,
for synden er min sjelesorg.’
Mens hun lå hensunket i bønn,
kom hvilen over kropp og sånn
og synderinnen falt i søvn.
Da syntes hun, som i en drøm,
en stemme talte til henne,
der hvor hun lå og sov i fred.
‘Nu har du grått over din synd.
Marias forbønn skjenker deg
en hel og full tilgivelse.
Skynd deg nu hen til klosteret!
Der vil du se at porten står
vidåpen, slik den stod dengang
du flyktet med den unge mann,
som sviktet deg i nådens stund.
Du vil få se din nonnedrakt
som ligger klar ved alteret,
slør, kappe, og de tunge sko,
og alt skal du ta trøstig på.
Takk så Vår Frue inderlig!
Og sakristanens nåkler, som
du hengte foran billedet
den natten, før du flyktet bort,
dem har Maria passet på
i alle disse fjorten år
sa vel, at ingen her vet om
ditt fravaer, eller aner det.
| |
[pagina 43]
| |
Maria elsker deg så høyt
at hun har tatt din tjeneste
og skikkelse og utført alt.
Det gjorde Himmeldronningen,
du, synderinne, for din skyld.
Hun ber deg gå til klostret straks:
Der vil du se din seng står tom.
Det bud jeg gir deg er fra Gud.’
Så gikk det ikke lenge, før
hun våknet av sin dype søvn.
Hun sa: ‘å, Gud, allmektige,
la ikke fristeren igjen
forlede meg til synd og sorg,
for sorgen kjenner jeg fra før.
Men gikk jeg hen til klosteret
og ble jeg grepet der som tyv,
ble det en enda støorre skam
enn at jeg dengang flyktet bort.
Jeg ber deg nu, du Herre mild,
ber ved det dyrebare blod
som stråmmet fra din side ut,
at stemmen som jeg hørte nyss
kom til meg for å frelse meg.
Og la den ikke gi meg opp,
men komme til meg nok en gang
og derpå så en tredje gang,
slik at jeg trygg og uten frykt
kan vende hjem til klosteret.
Og da vil jeg, i evighet,
Maria, gi deg takk og pris.’
Og hør nu! Alt den neste natt
lød stemmen mens hun lå og sov.
Den nevnte hennes navn og sa:
‘Du lystrer ikke nettopp fort!
Vend hjem igjen til klosteret,
Og Herren selv skal bli din trost.
Gjør det Vår Frue har bestemt!
Tvil ei. Jeg baerer hennes bud.’
Slik hørte hun for annen gang
at stemmen bød henne stå opp
og vende hjem til klosteret.
Så ventet hun den tredje natt.
Hun sa: ‘Om dette bare er
| |
[pagina 44]
| |
et fristerens bedrag, så må
jeg hurtigst mulig avsløre
den Ondes list og renkespill.
Og Herre, kommer han ikveld,
da la ham bli til spott og spe
og jag ham bort fra huset her.
Stå du meg bi, Velsignede,
som har latt stemmen byde meg
å vende hjem til klosteret.
Nu ber jeg deg, for Sønnens skyld,
at stemmen kommer tredje gang.’
Så våket hun den tredje natt.
Se, i et overjordisk lys
kom stemmen på Guds bud og sa:
‘Det er en heslig synd av deg
å ikke gjøre som jeg byr,
det som Maria har bestemt.
Gå straks avsted til klosteret.
Der skal du finne åpen dør
og slippe frem, hvor enn du går.
Der ligger nu din nonnedrakt
og venter deg ved alteret.’
Da stemmen hadde bragt sitt bud,
da kunne synderinnen se,
med jordisk øye, Herrens lys.
Hun sa: ‘Nu må jeg bryte opp
for stemmen kommer hit fra Gud,
som sendebud fra Herrens mor.
Det vet jeg fast og uten tvil.
Den kommer hit i Herrens lys.
Nei, intet mer skal hindre meg.
Nu går jeg straks til klosteret.
Jeg vender hjem i takk og tro.
I tillit til Guds egen mor
betror jeg begge mine barn
i Herrens egen varetekt,
så vil nok Han bevare dem!’
Så tok hun av de klaer hun bar
og bredde over dem så vart
at ikke deres søvn ble brutt.
Hun kysset begge, der de sov,
og sa så: ‘Barn, lev glad i Gud.
Mor overlater dere nu
| |
[pagina 45]
| |
i Herrens Moders varetekt.
Om ikke det var hennes bud,
så gav jeg dere aldri bort
for alt det gull som fins i Rom.’
Og hør så hva som hendte nu:
Sin via dolorosa gikk
hun ensom hjem til klosteret.
Og alt på avstand så hun klart
at porten der stod vidåpen.
Uten å nøle gikk hun inn.
‘Maria, lovet vaere du,
som lar meg vende hjem igjen.
Gud signe min tilbakekomst.’
Og dørene, der hun steg frem,
stod åpne, som et velkomsttegn.
Så steg hun inn i Herrens hus
mens hele hennes hjerte bad:
‘Jeg ber deg, kjaere Herre Gud,
hjelp meg å se den nonnedrakt
som jeg for fjorten år siden
la fra meg her ved alteret
den samme natt jeg flyktet bort.’
Og hør - det jeg forteller nu
er sannhet, uten fnugg av løgn.
Ja, hør nu.- Kappe, sko og slør
fant hun igjen på samme sted
hun hadde lagt dem fra seg på.
Hun kledde seg i største hast
og sa: ‘Du, Herre Gud, og du
Vår Frue, Jomfru uten synd,
du renhets under-rene blomst,
vaer høylovet i evighet!
Din uberørte jomfrustand
har båret et enbårent barn,
en kongsarving til evig tid.
Og du er Herrens utvalgte!
Himmel og jord er Sønnens verk.
Den makt du fikk av Herren selv
er evig, Moder, i din hånd.
Vår Frelser og vår egen bror
ham har du, Moder, makt øver.
“Min datter”, kaller han deg ømt.
Hos Ham får jeg et liv i fred.
| |
[pagina 46]
| |
For ber vi om barmhjertighet
til deg, Guds Madir, får vi det.
Så overmektig er din makt.
Selv om jeg kjenner nød og savn,
gjør du alltingf så herlig nytt
at jeg kan glede meg i deg
i lovsang og takksigelse.’
Nu så hun nakleknippet, som
hun hengte opp den natt hun drog,
ved Herrens Moders billede.
Hun tok det atter i sin hånd
og gikk til kirkens kor, hvor lys
og lamper strålte i hver krok.
Så tok hun bønnebøkene
og la dem ut på riktig plass
slik hun så ofte hadde gjort,
og bad en bønn til Herrens mor
om syndfrihet for seg og for
de barn som hun med bitter sorg
lot bli igjen i enkens hus.
Imidlertid skred natten frem
mot midnatt, og en klokke slo
tolv slag, da midnattstimen kom.
Da grep hun klosterklokkens tau
og ringte inn til matutin
så klart, at alle hørte det.
Og straks kom alle nonnene
på vei fra dormitoriet
og skyndfe seg til Herrens hus.
Og ingen merket noenting!
Så levet hun sitt hele liv
foruten synd i klosteret,
der Herrens Moder hadde tjent
for henne og i hennes sted.
Slik vendte synderinnen hjem.
All asre vaere Henne, som
vi tilber som Vår Herres mor,
som alltid, og i trofasthet
står sine sanne venner bi
når verden nesten knuser dem.
Nu er da hun jeg dikter om
blitt nonne, slik hun var det før.
Men, la oss ikke glemme helt
| |
[pagina 47]
| |
de barna, som hun overlot
til enkens nestekjaerlighet.
Brød, penger, klaer, alt manglet de,
og ikke kan jeg si med ord
den sorg som fylte barnas sinn
da mor forsvant og ikke kom.
Men enken satte seg hos dem.
Hun fyltes av medlidenhet
og sa: ‘Nu tar jeg begge med
til abbedissen på besøk.
Gud give at hun møter dem
med godhet og velgjørenhet.’
Hun tok dem med til klosteret:
‘Se, moder, se den bitre nød
de to forlatte lever i
som moren overlot til meg
inatt, foruten vederlag.
Hun vandret vidre på sin vei.
Mot åst? Mot vest? Jeg vet ikke,
men her er barna, uten mor.
Jeg hjelper gjerne, men hvordan?’
Da svarte abbedissen slik:
‘Ha omsorg for dem du, og jeg
skal støtte deg, og aldri skal
du angre din godgjørenhet.
Gi dem hver dag, for Herrens skyld,
et toppet mål av kjaerlighet,
og send så daglig hit et bud
til klostret, efter kjøtt og melk.
Om noe mangler, si straks fra.’
Og enken takket Gud fordi
han hadde gjestet hennes hus.
Hun tok dem hjem som fosterbarn
og oppdrog dem i kjaerlighet.
Men moren, hun som hadde stridd
så tungt for deres livsopphold,
hun fattet nu et større håap,
fordi hun visste at de barn
som hun forlot i bitter sorg
var velberget i enkens hus.
Hun trengte ikke føle angst
og beven mer for deres skyld.
Så levet hun et heilig liv.
Men mang en dag og mang en natt
| |
[pagina 48]
| |
lå hun i dyp botferdighet,
for sjel og hjerte led ennu
av syndens vekt fra fortiden.
Hun våget ikke nobe den
i bot, for noen skiftefar,
og ikke feste den i skrift.
En vakker dag, litt senere,
kom abbeden, slik skikken var,
til klosteret på visitas.
En gang om året kom han, for
å se om det gikk ord om slikt
som krever bot og refselse.
Den dag han kom til klosteret
var synderinnen hensunket
i bønn i koret, hjertet var
fylt av en dyp botferdighet.
Da hvisket Djevelen ordet ‘skam’,
for å forhindre henne fra
å skrifte alt for abbeden.
Men mens hun tenkte, fikk hun se
ved siden av seg, i et syn,
en yngling som var kledd i hvitt.
I sine armer holdt han frem
et nakent barn, som syntes dødt.
Et eple kastet mannen opp
i luften, grep det så igjen
og lekte slik for barnets skyld.
Og nonnen merket mannens lek
der hun satt hensunket i bånn.
Hun sa: ‘Om det er mulig, venn,
og om I er et syn fra Gud,
sa ber jeg nu, i Herrens navn,
at I må si meg åpent ut
hvorfor I leker denne lek
med eplet, når det stakkars barn
I har i armene er dødt,
og ikke enser Eders lek?’
‘I taler, nonne, sanne ord.
Det merker intet av min lek
og gledes ikke. Det er dødt,
ser ikke, hører ingenting.
Som barnet her er Herren døv
for dine bønner og din bot.
| |
[pagina 49]
| |
For bot og bønn er uten kraft!
Spilt møye er det også, når
du tukter deg med botens pisk.
Du er så druknet i din synd
at stemmen ikke rekker frem
til Herren, høyt i Himmerik.
Lyd straks det råd jeg gir, og gå
til abbeden, din far i Gud,
og skrift for ham med aerlig sinn
all, all den synd du har begått.
Må Satan ikke friste deg!
Skrift, og du får absolusjon
for all den sorg du tynges av.
Men tilstå alt, for ellers vil
du rammes hårdt av Herrens hevn.’
Den unge mann i hvite klaer
forsvant. For nu var budet bragt.
Hun skjønte alt han hadde sagt.
Såsnart det grydde, gikk hun hen
til abbeden og bad ham om
å høre hennes skriftemål.
I mildhet svarte abbeden
og sa: ‘Min datter, kjaere barn,
å motta skrifte er min plikt.
Ransak din sjel og skrift i tro
de synder, som du har begått.’
Da knelte hun i samme nu
for abbeden, i skriftemål,
la frem sitt hele levnedsløp,
det hele, fra begynnelsen,
om hvordan hun ble fristet slik
i tankeløs forelskelse
at hun la nonnedrakten på
Marias alter, samme natt
hun flyktet med den unge mann,
som gav henne to vakre barn.
Hun skriftet alt som hadde hendt,
og ingen synd ble utelatt.
Alt som var skjult i hjertets dyp
la nonnen frem for abbeden.
Da alt var skriftet, svarte han
som abbed og som kjaerlig far:
‘For all den synd som tynger deg
og som du åpent har bekjent,
| |
[pagina 50]
| |
gir jeg deg full absolusjon.
Kom, la oss prise Herrens Mor
med lovsang og takksigelse.’
På hennes hode la han så
sin hånd og frikjente all synd.
Han sa: ‘Ditt livs historie
må straks bli kjent, i prekens form.
Selv vil jeg gjøre det, men slik
at hverken barna eller du
på noe sted, til noen tid,
skal lide mere straft for det.
Galt var det, om jeg tiet med
det underverk, som Herren selv
lot skje, til aere for sin mor.
Det må forkynnes, viden om!
Må mange syndere nå frem
til anger og omvendelse
til aere for Guds egen mor!
Så reiste abbeden, men først
fikk alle søstre vite alt
som hadde hendt en nonne der,
men ingen visste hvem det var.
Den hemlighet ble vel bevart.
Med alles takk drog abbeden.
Og han tok med seg nonnens barn
til klosteret, der han var selv.
Med tiden ble de munker der,
og de ble gråbrødre, som han.
Og deres mor het Beatrijs.
La takk og lovsang stige nu
opp til Maria, Herrens mor,
som gjorde dette underverk
og frelste nonnen fra all synd.
Kom, små og store, la oss be
- vi som har hørt om underet -
om at Maria tar vår sak
som forsvarer, når Herren selv
skal dømme oss, på Dommens dag.
Amen.
|
|