Beatrijs. I legende, saga, epos, novelle og drama

[p. 17]

Fra de gammelnorske Maria-sagaer:
Om to kamerater
Oversatt av Ivar Orgland

[p. 19]

Det var to riddere i et eller annet rike, kloke var de og av god byrd, erfarne i kamp og gode kamerater, enda de ikke satt daglig på samme gård, og de hadde stor makt. Den ene hadde en sønn med sin hustru, og den andre en datter, og de var nesten jevngamle. Disse ridderne besøkte hverandre til stadighet i gjestebud, og barna deres lekte kjaerlig med hverandre slik som det er vanlig i ung alder. De ble da også glade i hverandre alt i barndommen, og i tillegg til den barnlige hengivenhet utviklet det seg etter hvert en moden attrå. Og som riddersønnen er blitt en fullt utviklet mann, forteller han sin far hvor høyt han elsker jomfruen, og ber ham om å la det skje rett slik at de kan bli et ektepar. Faren tar saken velvillig opp, og begynner å bringe frieriet på tale en gang på gården til sin venn da han har tatt imot invitasjon fra ham. Faren til møya er velvillig, men mor hennes står imot og bryter i stykker hele kontrakten, så den unge mannen omsider blir avvist. På grunn av denne saken ble det faerre sammenkomster og mindre av vennlige ord mellom ridderne ettersom møyas foreldre tenkte smålig og spissfindig på hva de skulle gjøre for sin datter så det ville tekkes Gud best. De selv ville forstandigst unngå menneskelig unåde, idet de var klar over at det vil ligge mest fiendskap på den av de to fedre som gir bort møya, ved at riddersønnen ble tvert avslått. Derfor ender deres rådslagninger med at de vil la sin datter gifte seg med den himmelske brudgom, idet de vil gi henne til et nonnekloster, dersom hun vil samtykke i det. Og slik framfører de sine overtalelser at møya gjerne går med på deres formaninger og det råd som de ville la henne velge. Således legger de alle sammen sin veg til det naermeste søsterkloster. Det var et stort sted og en kirke som var Sømmelig viet og helliget den velsignede Guds moder Maria. Og til passende tid uttaler de alle sammen framfor fru abbedissen det de senest hadde stadfestet, at møya her skulle gå inn i klosterlivet. Hennes far og mor drog så bort, mens deres datter ble igjen og ofret klosteret fagre gaver med full godvilje og edelmodighet.

Det varer ikke lenge før dette ekteparet får en sykdom og forelegger klosteret et brev hvor de ber fru abbedissen å be-

[p. 20]

søkedem i deres påpekte livsfare sammen med deres datter som nylig var blitt klostersøster. Dette skjer raskt etter deres brev. Og i abbedissens naesrvaer gjør dette ekteparet et vakkert og stort testamente, hvor de gir alt sitt gods til Guds moders kirke for det nevnte klosterlevnet, idet de velger seg gravsted mens Guds tjenestemenn framsier bønner, og senere i tidens fylde forlater dette livet og til passende tid blir sømmelig begravet. Dette levnets forbilledlige kraft bestyrkes storlig og ikke minst innenfor klosteret, for den nye søsteren utviklet seg daglig og ble på kort tid så erfaren i alt som angår klosterets forvaltning at fru abbedissen overdrar henne alle fullmakter som tilkommer en kjellermester ifølge regelen. Hun ble en vel fortjent mor for søstrene ved at hun satte seg fore under sin lydighet å vaere den ydmykeste av dem alle og i saerdeleshet vaere dem alle til forbilde. Guds moder Maria tok hun til sin beskytter i netter og dager, og mang en bønn bad hun framfor hennes alter sent og tidlig. Derfor fulgte også lykken henne i alt det hun foretok seg.

Etter at hun således hadde fått sin bemyndigelse, baerer det til med Guds vilje at den ene førnevnte ridderen forlater dette livet. Hans sønn sørger for å gi ham en sømmelig gravferd og bringer ham til det samme klosteret som før er omtalt. Alle søstrene tar med glede imot en så mektig mann, og likfølget blir anordnet paå sømmeligste vis. I denne gudstjenesten ser den unge mannen den vakre søsteren, som vi nå i noen tid har omtalt, og straks blir han truffet gjennom hjertet av den gamle elskovspilen, slik at han livs gjerne ville få tale med henne, og på grunn av den store menneskeskaren får han laglig tid og sted uten alle folks mistanke, og sier til henne: «Er du ikke den møy som jeg før elsket hjertelig? Hvorfor vendte du deg, min kjaereste, bort fra favnen til din elskede?» Hun svarer: «Det var ikke med min frie vilje å bytte klededrakt, det skulle da heller aldri rydde din elskov bort fra mitt hjerte.» Slik avslutter de denne samtalen. På grunn av folk tør de ikke tale lenger i sammenheng. Men senere en kveld da den unge mannen oppholder seg der på stedet, går nonnen etter vane fram for Guds moders alter og ofrer henne fagre bønner med stor klarhet. På den tid da det blir sunget completorium og søstrene går for å sove etter å ha holdt bønn, går hun stille etter sin vilje ut av klosteret på grunn av noen nødvendige ting idet hun tenker at alle nå hadde gått til ro. Men det viste seg å gå annerledes, for den unge mannen holder vakt og har fått visshet for hennes handling, han passer henne opp på et eller annet skjulested, griper straks fatt i henne og lokker henne med mange fagre talemåter at hun må følge med ham. Hun svarer med mange mot-

[p. 21]

forestillinger, sier det er usømmelig at hun svikter Gud og mennesker, idet hun gjør rede for de oppgaver som fru abbedissen har gitt henne, og dermed gir saerlig uttrykk for at hun på ingen måte kan oppføre seg så ille og umenneskelig, hvilken ende det så møtte ta. Men på den annen side ber ridderen henne inderlig at hun må minnes fortiden og vise aktelse, aerbødighet for den kjaerlighet og elskov som de opplevde før i sin barndom og ungdom. For å si det kort, så endte det med at møydomsmuren ikke stod for fandens utspekulerte krigsredskaper, det vil si ridderens overtalelser og kroppens lystsignaler. Men selv om styrken svikter, står ydmykhetens kraft urokkelig, for Guds tjenestekvinne glemmer ikke hvem som må reise henne fra det fall som rammer henne, og derfor taler hun slik til ridderen: «Selv om jeg nå blir arm og ussel av å samtykke i din ulykke, følger jeg deg ikke noe sted uten at du løser meg og gir meg ditt løfte om å få gråte en liten stund framfor høgsetet til min frue, og søteste dronning sancta Maria, at hun kaller min ånd bort fra det mørket som nå tynger meg.» Dette løftet gir han henne motstrebende, for han frykter for at hun ikke vil komme tilbake.

Så går hun inn i Mariakirken og fram for Guds moders alter, faller ydmykt på kne med smertefulle stønn og fremstrømmende tårer mens hun sier til dronningen: «Hør du, min søteste dronning, milde kilde og mekler mellom Gud og mennesker, skjaer og velsignet møy og moder, frue sancta Maria! Men hvorfra får jeg arme og usle så stor djervskap å kalle på din reneste møydom, ettersom jeg nå tenker å ferdes i lastens stinkende grav, og således forlater mitt forsett om å bevare mitt kyske levnet. Når det likevel til nå ikke finnes noe eksempel på at du har forlatt den som setter sin lit til deg, overlater jeg til deg å sørge for all min åndelige og legemlige hjelp nest etter den allmektige Gud, og ber om at du velsignede ordner med alt det som tilhører meg, etter din vilje og makt. Derfor lar jeg vaere igjen hos deg hele den bestyrelsen som min frue abbedissen påla meg, så du kan la den overta som passer best for Guds og menneskers åsyn.» Etter å ha talt slik reiser hun seg opp og løser av seg alle nøklene som hun fester til lysestaken framfor Skriften, hilser så vår frue for annen gang med knefall, og går deretter ut av kirken. Ridderen er da helt medtatt av ventestunden, griper henne straks og gir seg samme natt i veg med alt sitt følge.

Heretter går det mange timer, og det er meget underlig, for av en så betydelig kvinnes forsvinnen følger hverken spott eller ulemper for noen, ingen ransaking eller ettersøkelse pålegges klosteret slik det ofte kan skje dersom noen plutselig blir borte.

[p. 22]

men alt forholder seg fredelig. Dette tenker søsteren ofte på og undrer seg over hvorfor det kan vaere slik. I tre ar naeres hun sjelelig i verdslig levnet i ridderens favn, får barn med ham, en sønn hvert år, og i alt dette opphørte hun aldri med å tenke på Guds og Guds moders miskunn, at hun ville gi henne en sann angertid med bot for lastehe. Og det hører den allmektige Gud, den gode lege for syndige mennesker, og den mykeste moder frue sancta Maria, og leier dette fåret til den gode hjord på den måten at en morgen som hun lå i sengen sin - ridderen var stårt opp - hører hup det klinge en skjaer røst i luften som sier: «Revertere, revertere, Sunamitis, revertere, revertere, ut intueamur te.» Disse ordene forstår hun som en himmelsk kraft som taler til henne og gir det råd at hun skal vende tilbake og stå for Guds åsyn og alltid tjene ham. Slik fylte denne åpenbaringen henne med guddommelig styrke at så snart hun får sin herre i tale, sier hun disse ordene til ham med blidt ansikt: «Nå er det kommet dit hen, min kjaereste elsker, sier hun, at jeg ville gjerne få min bønn oppfylt, slik som jeg adlød din bønn.» «Hva vil du fa oppfylt?» sa han. «Det, min kjaereste, sa hun, at vi vender oss bort fra mørket, det som grep oss, så vi ikke setter Guds tålmodighet på for sterk prøve, og ikke kaller over oss en forferdelig hevn i hans raske dom.» Ridderen svarer med stor bedrøvelse: «Jeg er redd, sier han, at jeg knapt makter å baere at vi skal skilies så brått.» Hun svarer.- «Min kjaere, sa hun, det er helt etter fortjeneste at vi høster den åkeren i sut og sorg, som vi sådde i mangel på gudfryktighet.» Og så skjer det med den Heilige Ånds miskunn at ridderen samtykker i det rette råd, gjør seg straks reiseklar, drar hele sin veg med anger og sut og kommer fram til klosteret meget sent på dagen da alle sover. Så tar de avskjed med hverandre, og bare Gud alene kan måle hvor sorgtung den var. Nonnen påminner ridderen med mange ord om at han inderligst må angre sine misgjerninger og oppdra sitt avkom i gudsfrykt. Etter å ha talt slik går hun opp til klosteret og kommer hurtig inn, for hun kjente til alle porter og alle hemmelige dører. Og straks skynder hun seg den snareste vegen til Mariakirken, faller på kne i bønn for Guds moders alter, uttømmer sin sjel med angerfulle stønn og stor sinnsbevegelse, idet hun ber om hjelp og evig miskunn. Etter at hun har bedt lenge, reiser hun seg opp, ser seg om og får øye på det merkverdige at på den samme lysestaken som før var nevnt, henger fremdeles de nøklene som hun tidligere hadde hengt der. Dette gjør henne meget forundret. på den annen side kommer hun på hvem hun gjorde til sin stedfortreder før hun drog, av den tanken fikk hun stor trøst idet hun forestilte seg at Maria, Guds mo-

[p. 23]

der, hadde røktet sitt hverv så vennlig at det ikke hadde inntruffet noe forfall. Derfor fatter denne kvinnen slikt mot at hun tar i sin varetekt alle nøklene, ransaker siden alle stedets skattkamre og finner all proviant omhyggelig samlet og vel bevart. Slik ter hun seg så djervt i søstrenes konvent og ikke mindre i naerheten av abbedissen at det virket som om hun følte sin stilling lytefri.

Men nå da hun forstår den store seier som Guds moder Maria har vunnet på en eller annen måte i denne sak, vil hun heller tåle røde kinn for sin gjerning enn å skjule de guddommelige undre, slik at de kan bli til gagn for kommende slekter. Derfor leier hun fru abbedissen alene til Kapitelsalen, kneler ned og tilstår med gråt og sut at hun er meget skyldig. Som fru abbedissen hører det, vil hun gjerne først lette hennes sorg og sier følgende: «Min kjaereste datter, sier hun, reis deg opp hel og sael, for meget er tilgivelig, selv om noen ting mislykkes eller blir annerledes enn du måtte ønske.» Nonnen svarer: «Min frue, sier hun, mitt levevis var annerledes enn De vil tro.» Abbedissen svarer. «Det synes meg, sier hun, som du alltid har stått deg vel under den regeltyngde som ble forordnet for deg, og aller best disse tre årene som sist har gått.» Ved disse ordene til abbedissen økes meget søsterens velvilje, for hun hårer vidundertige ting. Derfor bruker hun talens evne til sann tilståelse, forklarer frimodig sine synder mot Guds lov, og bøyer sin hals ydmykt under all den botsøvelse som fru abbedissen vil pålegge. Etter å ha hørt nonnens utsagn, tier abbedissen, fordi hennes sjel fylles av takknemlighet for en så edel mildhet og ydmykhet. Men etter en stunds forløp taler hun slik: «Vel fortjent er det at himmelrikets dronning som mottar lov og aere fra de fleste tunger som lyser over verdep, har utbredt sin mektige miskunn over dine svakheter. Derfor ber vi deg at du ikke lar deg fylle av skam, men gjør din bekjennelse for annen gang for oss og søstrene våre så åpenbart at verden kan få vite hvor søt og velsignet Guds moder Maria er.» Søsteren går med på dette med glede, så fru abbedissen straks kaller sammen alle søstrene til kapitel, og tar slik til orde som her følger: «Dyrke skal vi og lovprise en treenig Gud, som i sin allmakt lar lyse over oss et saerlig stort under i dag, fordi vår søster har faret vill, men er nå funnet, død var hun og er nå oppreist til livet.»

Denne forherligelse kunne søstrene ikke gi noe svar på, fordi de er ukjente med grunnlaget for den, derfor faller den på kne som kunne godtgjøre hvor mild Gud Herren er mot et syndig menneske. Men da søstrene har hørt bekjennelsen, blir det høylytt gledesgråt og tale. Etter frambårne ord og takksigelser taler

[p. 24]

abbedissen således til søsteren: «Frykt ikke, min datter, sier hun, styrk deg, min datter, og vaer trygg, for det er viljen til min frue og dronning sancta Maria, som for deg tjente oss syndige mennesker i samfulle tre år, at du ikke skal kastes bort fra dette huset med noen som helst vanaere eller skam, men i stedet motta av oss med fredskyss vårt fellesskap og samme vennskap enda bedre enn før i Guds navn, for det tilkommer ikke oss å pine den som Guds mor vil miskunne seg over.» Således blir hun gjenopptatt i alles aktelse, slik det her ble gjort rede for, varm av elskov, vakkert elskende og den saele Guds moder lovprisende av sitt hjertes innerste kraft, idet hun der mottok en uendelig glede av den evige fagnad. Amen.