Beatrijs. I legende, saga, epos, novelle og drama

[p. 7]

Innledning

I den europeiske litteratur er det mange gjennomgangstemaer. Noen skriver seg fra oldtiden, andre fra middelalderen og endog fra 1500-tallet, gammelt sagnstoff som stadig utfordrer og inspirerer dikterne til ny skapende innsats og til ny behandling av de gamle myter og legender.

Når diktere som Racine, Goethe, Grillparzer og i vårt eget århundre Hofmannsthal og Anouilh, for å nevne et fåtall blant de mest kjente navn, tar opp det gamle stoff fra oldtidens store tragediediktning, så er det ikke for å gjenta noe som Aischylos, Sofokles, Euripides eller Seneca uttrykte i en fjern fortid, men fordi temaene har slike almenmenneskelige muligheter at de tåler en ny dikterisk behandling, ikke bare under andre tiders kulturelle, sosiale og religiøse forhold, men også ut fra vidt forskjellige individuelle livsholdninger.

Danner oldtidens myter de eldste gjennomgangstemaer i vårt europeiske kulturgods, så finner man i sagnet om den tyske dr. Johann Faust det yngste. Faust er forsåvidt en historisk skikkelse som levet i første halvdel av 1500-tallet, men som skal ha levet et liv som straks forårsaket en fasttømret myte om hans pakt med djevelen. Hans legendariske liv ble først nedskrevet i en såkalt ‘folkebok’ - folkebøkene var 1500-tallets pockets - som ble utgitt på tysk i 1587, og noen år senere skrev den engelske dikter Christopher Marlowe det første Faust-drama. På tysk område ble folkeboken gjenstand for en rekke bearbeidelser i dukkespill, mens nederlenderen Jacob van Rijndorp på 1600-tallet skrev versedramaet De hellevaart van Dr. Joan Faustus. Mot slutten av 1700-tallet kom det i tysk litteratur et helt skred av Faust-dramaer i den såkalte ‘Sturm und Drang’-perioden med Goethes Faust som det mest kjente. Annen del av dette drama ble ferdig først omkr. 1830. I vårt århundre vendte temaet tilbake i symbolsk form i Thomas Manns kjente roman Dr. Faustus.

Stor interesse fikk også temaet ‘det døende menneske’. Alment kjent er titelen Det gamle spill om Enhver, som i sin første form, Elckerlijc, ble skrevet i Flandern i 1470-årene, sannsynligvis av en viss Pieter van Diest. Dette fant i begynnelsen av

[p. 8]

1500-tallet veien til England, Everyman, og noe senere på 1500-tallet ble det i Nederlandene skrevet et par latinske Enhverdramaer. Via disse latinske spillene fant stoffet i Tyskland veien inn i en rekke forskjellige spill på morsmålet, med høydepunktet i Jedermann fra 1911, det årlige spill under festspillene i Salzburg, skrevet av den østerrikske dikter Hugo von Hofmannsthal.

Temaet for den bok som her presenteres er sagnet om nonnen som forlater sitt kloster for en manns skyld, men som efter mange år vender tilbake uten at noen i klosteret har merket hennes fravaer. Jomfru Maria har nemlig i mellomtiden påtatt seg hennes skikkelse og utført hennes daglige tjeneste som klosterkirkens sakristansøster.

For vår tids alminnelige leserpublikum er kanskje dette stoff mindre kjent, men det har ikke desto mindre hatt en stor utbredelse i forskjellige litteraire former. Størst utbredelse fikk stoffet i form av legender og eksempler over hele Europa i middelalderen. Også i en gammelnorsk samling Maria-soger fra ca. 1300 finner vi legenden igjen, og i reformasjonstiden dukker den endog opp med ‘motsatt fortegn’, idet den er tatt opp i en samling legender som skal vise hvilke løgner den katolske kirke farer med.

Den eldste skriftlige dokumentasjon man kjenner, finner man i en latinsk legendesamling, Dialogus miraculorum fra ca. 1220, skrevet av Caesarius von Heisterbach, prior i cistercienserklosteret i Heisterbach i Rhinland. Her baerer fortellingen titelen De Beatrice custode, eller Om sakristansøsteren Beatrice. Senere skrev Caesarius von Heisterbach enda en bok med mirakuløse sagn, Libri VIII miraculorum - Åtte bøker med mirakler, som skriver seg fra 1237-38. Også her finnes sagnet om Beatrice, men uten at hun navngis, og med små varianter i teksten.

Veien fra den enkle legende til en omfattende dikterisk behandling i det middelalderske episke dikt som her presenteres, synes ikke å ha vaert lang, hverken i tid eller rom. Den flamske middelalderforsker, jesuitten D.A. Stracke, mente å kunne tidfeste det så tidlig som til ca. 1240, d.v.s. kort efterat Caesarius' annen legendesamling var skrevet. Men noe sikkert kan man ikke vite. En annen flamsk forsker, Willem van Eeghem, mener at eposet er skrevet av en kjent dikter i middelnederlandsk litteratur, nemlig Hein van Aken, og hvis dette er tilfellet, kan det ikke vaere skrevet før 1290. Nederlenderen G. Kazemier derimot setter tiden for eposets mulige tilblivelse til mellom 1237 og 1276. Yngre enn 1276 kan det ikke vaere, mener han, da pave Gregor X på det 2. Lyon-konsil i 1274 satte forbud mot

[p. 9]

overdreven bruk av smykker og i 1276 foreskrev at kjolenes slep skulle forkortes og hodeplagget reduseres til et slør. Den unge mann i eposet kjøper derimot mange smykker til Beatrijs, kjoler og kyser som ikke synes å svare til de pavelige forskrifter. Kazemier mener at den tydeligvis fromme dikter ville ha latt den unge mann respektere kirkens bud. Imidlertid kan man jo stille spørsmålet om hvor hurtig slike forordninger ble alment kjent og respektert i middelalderen, og kanskje også om den unge mann brød seg synderlig om slike bud i den situasjon han befant seg; han bidro jo til et langt større brudd med kirkelig lov når han lokket sin elskede ut av klosteret!

De forskjellige forskere kan imidlertid enes om at Beatrijs er skrevet på 1200-tallet.

Den anonyme dikter sier intet om åstedet for eposets hendelser. Derimot forteller han om den fromme wilhelmitermunken Gijsbrecht, som skal ha fortalt ham historien. Nu kan det her dreie seg om en fiktiv munk. Den middelalderske dikter ville gjerne at hans diktning skulle få et skjaer av virkelighet. Men når Gijsbrecht er angitt som wilhelmitermunk, blir det straks mer interessant. Stifteren av denne orden, Wilhelm von Malavalle, som døde i året 1157, så den monastiske eneboerform som det store ideal, men da et ordenssamfunn også forutsetter et fellesskap, fant han løsningen i ganske små klostersamfunn med bare syv til 14 munker. Disse slo seg fortrinnsvis ned på øde og ufruktbare steder. På 1200-tallet fikk denne klosterorden stor utbredelse på flamsk område, og det må antas at dikterens opplysning derfor må bero på en realitet - hvis det da ikke var for å gi sin diktning en enda sterkere og mere håndgripelig bakgrunn.

Det er imidlertid visse tegn som tyder på at legenden iallfall har sitt opphav på sydnederlandsk graan. Man finner i middelalderen en rekke nederlandske prosaversjoner av legenden og likeledes på de tilgrensende tyske og franske områder. Interessant er det som cisterciensernes historieskriver Chrysostomus Henriques forteller i sin Menologium Cistertiense, som ble utgitt i Antwerpen i 1630. På s. 373 i denne bok nevner han den Salige Beatrijs, Beata Beatrix, hovedpersonen i Caesarius' legende. Han nevner hennes dødsdag, 6. november, og at hun har levet i klosteret Sancta Maria de Oliva i Marmontier, mellom de vallonske byer Nivelles og Binche. Han hadde selv forsøkt å finne hennes grav i den brannherjede klosterkirken, men forgjeves. Og selv om man skulle tillate seg å tvile på at legendens Beatrijs har vaert en historisk person som har levet som nonne i det nevnte kloster, så er det et faktum at sagnet om henne har levet i en folketradisjon i provinsene Hainaut og Brabant. Det er derfor like

[p. 10]

stor mulighet for at Caesarius kan ha fått legenden fra det syd-nederlandske område som at den nederlandske dikter kan ha fått den fra Caesarius, eventuelt via en wilhelmitermunk.

Dat var iallfall her på flamsk-brabantsk område, sentrum for den nederlandske kultur i middelalderen, at legenden fikk sin første dikteriske utformning. Den for oss ukjente dikter har skrevet et av hovedverkene i nederlandsk middelalderlitteratur og en perle i den europeiske. Her forenes poesi og psykologisk dybde i en episk kraft på en måte som ikke er vanlig i høymiddelalderens episke kunst.

Den første dramatisering av stoffet er skrevet på fransk, men innenfor Nederlandenes gamle grenser. Byer som Arras og Lille var politisk sett den gang nederlandske byer, og de har da også nederlandske navn, henholdsvis Atrecht og Rijsel. Først mot slutten av 1600-tallet ble dette området innlemmet i Frankrike. Og her finner man også den fransksproglige litteraturs viktigste sentrum i middelalderen. Fra tiden mellom 1340 og 1380 har man herfra bevart en samling mirakelspill. Les miracles de Notre Dame, hvorav ett om Beatrijs. Dessverre er dette spill ikke blant de mest interessante i samlingen.

Et par hundre år senere skriver den kjente spanske dramatiker Lope de Vega (1562-1635) dramaet La buena guarda - Den gode priorinne. På Lope de Vegas tid var Sydnederlandene og Spania i personalunion under de spansk-nederlandske habsburgere, og kontakten var sterk. Som titelen forteller, er det ikke sakristansøsteren som forlater klosteret for en manns skyld, men selveste priorinnen i klosteret, Doña Clara de Lara og mannen hun drar avsted med, er klosterets hushovmester, eller gårdsbestyrer, Majordomus Felis. Klosterets sakristansøster, Carrizo, er riktignok også med i spillet, men naermest i egenskap av en tjenerskikkelse, som dessuten blir tegnet med komiske trekk. Vi aner her den gamle komedies personasjer: de seriøse hovedskikkelser av høyere rang og det komiske tjenerskap av lavere, slik vi også kjenner dem fra Holbergs komedier. Forøvrig er det en engel og ikke jomfru Maria som her opptrer som stedfortrederen. Et fint symbolsk virkemiddel for å bevege den bortløpne priorinne til anger, er at hun to ganger møter en prest - den samme i begge tilfeller - som er ute for å lete efter en sau som har gått seg vill. I virkeligheten er det jo priorinnen selv som er det fortapte får!

Godt og vel et par årtier efter Lope de Vegas død skriver den flamske pater Vloers et dikt om Beatrijs, Religieuse uyt haer Clooster ghelopen, keert onsienlijk wederom - En klostersøster har rømt fra sitt kloster, og Dender usynlig tilbake, utgitt i Antwerpen i 1659. I dette dikt, som er skrevet i alexandrinske vers,

[p. 11]

fletter dikteren også inn en annen legende fra Caesarius' legendesamlinger, nemlig fortellingen om munken som i klosterhaven hensettes i ekstase av fugls sang, og som ingen i klosteret kjenner igjen da han vender tilbake efter ekstasen. Hans navn finnes imidlertid i klosterets annaler: en munk som i fjern fortid levet der!

I mer moderne tid har sagnet om Beatrijs inspirert flere diktere, endog diktere som ikke var religiøst engasjerte. Det første eksempel på dette er den sveitsiske forfatter Gottfried Keller (1819-90), som i forrige århundre ble ansett som den største dikter i tysk litteratur efter Goethe. Novellen Die Jungfrau und die Nonne er en av de Sieben Legenden (1872), hvor han farger den religiøse fabel med sin sekulariserte naturfromhet.

Forøvrig må man søke de fleste dikteriske bearbeidelser innenfor det nederlandske sprogområdes grenser. Dette gjelder også for Nobel-pristageren Maurice Maeterlinck (1862-1949), den store franskskrivende flamske symbolist, som i begynnelsen av vårt århundre skrev dramaet La soeur Beatrix. Og omtrent samtidig utgav den betydelige nederlandske symbolistiske lyriker P.C. Boutens (1870-1943) en ny episk behandling av stoffet i verket Beatrijs (1908).

Det ville bli en meget lang liste, hvis man skulle nevne alle de forskjellige bearbeidelser av Beatrijs-legenden som har sett dagens lys i Nederland og Flandern i vårt århundre. Selv som opera finner man Beatrijs-legenden igjen, første gang i 1925 av den nederlandske komponisten Willem Landré, med tekst av Felix Rutten, men denne opera er visstnok aldri blitt oppført. Derimot har Antwerpen-operaen oppført to Beatrijs-operaer av flamske komponister, først i 1928 av Ignace Lelien, med tekst av Herman Teirlinck, og to år senere, i 1930 av Renaat Veremans, med tekst av Julius Condry.

Med Herman Teirlinck (1879-1967) har man da også allerede nevnt en av de betydeligste forfattere i nederlandsk litteratur i vårt århundre, først og fremst kjent som den store romanforfatter. Hans forfatterskap strekker seg fra slutten av 1890-årene og inn i 1960-årene, og han hadde en evne til stadig å fornye sin diktning med de nye litteraere retninger. Derfor er han da også blitt kalt den nederlandske litteraturs Protevs, efter guden som stadig skiftet skikkelse. I 1920-årene fremstod han som en flamsk ekspresjonistisk dramatiker, ved siden av sitt bysbarn, den kjente franskskrivende, men også flamske ekspresjonistiske dramatiker Michel de Ghelderode. Begge var de fra Brussel og gav uttrykk for flamsk temperament og flamsk tradisjon på hvert sitt sprog. Teirlincks Beatrijs-drama, Ik dien, kom i 1924 og be-

[p. 12]

tegner et høydepunkt i hans dramatikk.

Kanskje skal nonnen Beatrijs også i fremtiden inspirere dikterne til nye litteraere dåder.

Kåre Langvik-Johannessen